Jeg sikter til statsminister Erna Solbergs uttalelse i DN onsdag 24. juni. Saken dreier seg om hvilke tall man skal tro på når det gjelder den økende arbeidsløsheten. Det er viktig å vurdere hva den faktiske (registrerte) ledigheten øker med. Hvis AKU-ledigheten er en friksjonsledighet , så trenger ikke de offentlige myndighetene å øke aktiviteten. Men hvis den registrerte ledigheten øker mer må vi se på sammensetningen av tiltakene, sier Solberg og legger til det at det er en del av budsjettdebatten.
Ved å lese tallene på denne måten vasker hun hendene for alt umiddelbart ansvar. Jeg lurer på hvordan alle de har det som er en del av friksjonsledigheten , Å ja jeg er en del av friksjonsledigheten. Da så, da skjønner jeg hvorfor jeg må vente på tiltak i neste års statsbudsjett. Bak statsministerens uttalelse kan man ane en manglende vilje til å ta ansvar. Det er også lett å tenke seg at hun lever så fjernt fra de arbeidsløses verden at hun ikke klarer å ta inn over seg hvordan det er for den enkelte.
På toppen av det hele har arbeidsminister Robert Eriksson en egen agenda. Han har begrenset bevilgningene til NAV-kontorene så dramatisk, at saksbehandlerne har fått redusert mulighet til å handle kvalitativt og individualisert. Dessuten vil han påføre saksbehandlerne enda flere arbeidsoppgaver. Det er ingen tvil om at fremtiden ser mørk ut for de som i dag er uten arbeid.
Ikke vask hendene dine for dette Erna, ikke vent med å ta grep. Bak statistikken befinner det seg enkeltpersoner med familier og forpliktelser. Gi de innstanser som har kompetanse og ansvar til å jobbe med arbeidsløsheten, nok verktøy til å kunne tilby kvalitet i jobben med å redusere nettopp arbeidsløsheten. Gi de arbeidsløse håp Erna, før de mister motet og ender opp i en av de andre budsjettposene dine, nemlig trygdebudsjettet.