Noen ser på deg som Norges mest utskjelte instans. Jeg ser på deg med håp i blikket og takknemlighet i hjertet.

Kjære Nav: Takk for at du finnes. Jeg har nylig blitt «jobbenke». Etter et langt — men absolutt ikke endt - arbeidsliv har min mann tatt hatten og gått fra avisa han har jobbet i siden studieslutt. Han nærmet seg førti og valgte sluttpakke i fjor høst.

Valgte å gå

Hans stilling skulle ikke finnes lengre etter omorganisering, og etter nesten 20 år i avisen i sitt hjerte valgte han å gå. Til tross for gode år og en givende, levende, spennende og ikke minst samfunnsnyttig arbeidsplass. Aldri gruet han seg til å gå på jobb, og jobben var en stor del av hans identitet. Dag og natt, han syntes turnus var topp: «Alt har sin sjarm», mente han.

Takk for at du sørger for at det å miste en jobb ikke betyr å miste håpet.

Jeg var nok ikke like enig, men takket for tilleggene det ga ham på lønnslippen og gleden han hadde over variasjonen. Han var stolt av både arbeidsplass og arbeidsinnsats. Og han nøt godt av å alltid ha noe interessant å snakke om, uansett hvem han møtte på sin vei.

Han valgte å gå, ja . Men noen måtte gå. En god dose usikkerhet for avisas framtid lå også og murret konstant. Det var kort tid siden forrige nedbemanning, når kom neste runde? Det var mange tanker og enda flere diskusjoner hjemme før valget endelig ble tatt. Med en ettåring i hus og undertegnede i utviklingsorganisasjonen Strømmestiftelsen (les: man blir ikke styrtrik) var det ikke et lett valg.

En lærerutdanning han tok som ung og lovende ga oss håp, han hadde jo alltid drømt om å bli lærer. Dette var kanskje sjansen? Men skulle vi tørre å ta sjansen? Og grøss og gru: Hva hvis vi havnet hos deg, Nav?? Han havnet hos deg.

Søkte om dagpenger

Han sendte inn søknad om dagpenger denne uka. Til tross for en lærerutdanning og et år med tilkallingsvikariater i grunnskolen havnet han nå hos deg. Vi hadde vel ikke helt trodd det, i alle fall ikke håpt det. Men nå var sluttpakka slutt. Og sporadiske - dog hyppige - dagsvikariater kan ikke holde oss flytende økonomisk. Tunga rett i munn og noen dokumentopplastninger senere startet vi en ny epoke i livet vårt.

Jeg har nylig blitt «jobbenke»

Så det er derfor jeg skriver dette til deg, kjære Nav: Takk for at du finnes. Takk for at du støtter oss økonomisk i denne usikre tiden. Takk for at du er imøtekommende og hyggelig når vi slår på tråden (ikke lang ventetid var det engang), og til og med legger inn et referat på «Mitt Nav» etter endt samtale.

TAKK for at vi lever i et land som ikke kaster oss ut på gata. For at vi kan gi barnet vårt det han trenger for å vokse og gro. For at vi kan planlegge. For at vi slipper å være redde for liv og helse, selv om jobbsituasjonen er vanskelig.

Mistet jobb, ikke håpet

Takk for at du sørger for at det å miste en jobb ikke betyr å miste håpet. Vi må ha tunga rett i munnen disse dagene, ja. Men er det for mye forlangt? Jeg synes ikke det. Litt hardt arbeid har aldri skadet noen. I min jobb møter jeg mennesker som ikke har denne muligheten, verden over. De har like mange drømmer, like mye stolthet og er minst like dedikerte og hardtarbeidende som min mann. Men de mangler mulighetene. Og de står alene om det. De tvinges inn i fattigdom og usikkerhet, fordi du ikke finnes der de er, Nav.

Vi prøver å være et slags «Nav» for dem, ved å gi dem muligheten til å skape eller skaffe seg jobb. For vi tror det er viktig for både personen selv, for familien og for landets utvikling. Vi ser hva jobb betyr for selvtillit, trygghet, stolthet og framtid. I disse dager har jeg fått en enda større forståelse og takknemlighet for dette. Og jeg er så glad for at når ting ikke går som planlagt, at det finnes det hjelp å få av deg. Griseheldige, er vi.