For dagens regjering er ikke dette lenger et prioritert arbeidsområde.

Prekariatet er et relativt nytt klassebegrep som kom med Guy Standings bok The Precariat — the New Dangerous Class, fra 2011. Begrepet er en betegnelse på dem som jobber i midlertidige stillinger og ikke får noe fast arbeid. Disse arbeiderne blir på flere måter taperne av alle ansatte. De er helt og holdent avhengig av arbeidsgivers gode vilje.

Disse arbeiderne må belage seg på å jobbe flere vikariater samtidig, ettersom de kan risikere å måtte gå en lengre periode uten betalt arbeid overhodet. Prekariatet kan ende opp med å ikke oppnå noen fagidentitet eller karriere. Hvordan utarter så situasjonen seg for arbeidsgiverne? For dem er det hele et spill om penger. Et spill hvor det gjelder å bli rikest mulig på andres bekostning.

Mindreverdighetskomplekset om ikke å føle seg god nok for en vanlig jobbstilling må være uutholdelig. Det unormale for arbeiderklassen er blitt det normale for prekariatet. Den økende ulikheten mellom prekariatet og arbeiderklassen vil kunne føre til mindre samhold klassene seg imellom: kamp om ressursene fra felles arbeid vil kunne splitte dem. Mer ulikhet i form av fattigdom fører til flere sosiale problemer. Deriblant kriminalitetsvekst og psykososiale vansker. Standing kommer med slående argumenter for at denne klassen med tiden kan bli en reell fare for stabiliteten i samfunnet. De blir stadig mer frustrerte og farlige fordi de ikke har noen stemme. Dermed kan de lettere falle for ekstreme, fascistiske politiske partier.

Mindreverdighetskomplekset om ikke å føle seg god nok for en vanlig jobbstilling må være uutholdelig.

Prekariatet er den størst voksende klassen i den moderne verden hvor konkurranseutsetting og frihandel er en realitet. Dette tilsier også at man jobber mest mulig for lavest mulig lønning. Prekariatet representerer en gjennomgripende global fattigdom, hvor de verken har krav på fast stilling og dermed heller ikke rettigheter innenfor de jobbene de får. Fagorganisering er i denne sammenheng sett på som en vederstyggelighet av arbeidsgiver. Sosial trygghet eller arbeidsmiljølov gjelder ikke for prekariatet. Fagorganisering står i veien for profitt. Demokratiske rettigheter blir altså utkonkurrert etter jakten på profitt.

Vi står ved et veiskille, slik jeg ser det. Vi kan velge mellom å utvide demokratiet for de mange, eller vi kan velge å utvide profitten for de få. Valget er vårt uansett hvordan vi velger å forholde oss til situasjonen. Vi kan velge å stå solidarisk ved løsarbeidernes side, eller ikke. Vi kan selv velge om vi vil bidra til demokratibygging fremfor jakten på profitt. Vi kan bidra med å styrke fellesskapet fremfor å skape splittelser. Valget er vårt.