Hallvard Hagelia

Bibelen beskriver tre religioner med samme Gud: Stamfedrenes religion, Mosaisk religion og Kristendommen. Det jeg kaller Stamfedrenes religion beskrives i Første Mosebok (Abraham, Isak og Jakob), og må leses på bakgrunn av det tidsbilde vi har av perioden i tredje og andre årtusen før Kristus, hvor nomadiske og halvnomadiske stammer vandret omkring i Levanten. Vi vet atskillig om hva slags kultus disse kulturer hadde. Stamfedrenes religion passer inn i dette bildet. De satte opp altere på de steder de frekventerte og ofret til sin Gud, som de hadde forskjellige navn på. De hadde ikke egne prester og sto selv for offerkultusen.

Samme Gud

Det er klare forbindelser mellom Stamfedrenes religion og Mosaisk religion, fordi det handler om samme Gud. Fra Moses’ tid ble han kalt Jahve, som er navnet på Israels Gud. Men dette var en helt annen religion enn stamfedrenes, med en hellig tekst de kalte Torah (instruksjon) og en telthelligdom de brakte med seg på sine vandringer. Senere etablerte de Tempelet i Jerusalem. Mosaisk religion hadde en omfattende kultus med et hierarkisk presteskap knyttet til Tempelet.

Islam vokste ut av den jødiske og kristne tradisjonshistorie siden 600-tallet...

Den mosaiske religion som beskrives i Det gamle testamentet må ikke forveksles med dagens Mosaiske trossamfunn eller Jødedommen, som bygger like mye på de jødiske tradisjonssamlingene i Mishna og Talmud som på Det gamle testamentet, og dessuten er delt opp i et spekter av ulike jødiske retninger, slik også kristendommen er.

En from jøde

I Det nye testamentet møter vi Jesus og Kristendommen, som igjen er meget forskjellig fra Stamfedrenes religion og Mosaisk religion. Kristendommen har dype røtter i både Stamfedrenes religion og Mosaisk religion. Jesus var selv en from jøde. Men de tre religioner har samme Gud, som kristne riktignok forstår trinitarisk (treenighetslæren). Kristendommen har ikke offersteder, for etter kristen forståelse ofret Kristus seg én gang for alle for syndere, slik at Kristus selv er forstått som et nytt Tempel og alle er sin egen prest (det allmenne prestedømmet). Man møter Gud hvor som helst gjennom Kristus, uavhengig av tempelbygg.

Men Kristendommen slik den fremstår i dag, Kirken, er meget forskjellig fra kristendommen slik den fremstod i det første kristne århundre. Kristendommens dogmer ble utviklet hovedsakelig i løpet av de første 3-4 århundrene, fordi man måtte definere seg i forhold til den religiøse mangfold i Romerriket. Senere kom de store konfesjonsdannelsene, som splittet Kirken i ulike grener, samtidig som den spredte seg til all verdens nasjoner og er i dag verdens mest utbredte religion.

Derfor er slagordet «Tilbake til urkristendommen» meningsløst. Der er ingen vei tilbake.

Islam vokste ut av den jødiske og kristne tradisjonshistorie siden 600-tallet, og har utviklet seg like pluralistisk som Jødedommen og Kristendommen.

Alle religioner utvikler seg, fordi de er en del av selve historien og må forholde seg til sin samtid. Også Kirken har levd sammen med verden i dens historiske utvikling. Derfor er slagordet «Tilbake til urkristendommen» meningsløst. Der er ingen vei tilbake.

Må leses metaforisk

I takt med utviklingen har Kirken stadig måtte drøfte sin holdning til aktuelle spørsmål. Man har tenkt med utgangspunkt i den kunnskap man til enhver tid hadde. I dag har vi geografiske og historiske perspektiv som folk den gang ikke hadde. De som skrev Bibelens skapelsestekster skrev med den kunnskap de hadde, mens naturvitenskapen i mellomtiden har gitt oss et verdensbilde som de ikke hadde mulighet til å begripe. Disse tekstene kan ikke tas bokstavelig, de må leses metaforisk. Samfunnsutviklingen har fjernet oss radikalt fra den gang og vi fått helt nye etiske problemstillinger som man den gang ikke hadde. Alle idémessige paradigmeskifter har møtt motstand og har gått tregt. Noen ganger har debatten bokstavelig talt gå på livet løs.

Bibelen må tolkes, fordi enhver tekst må tolkes. Selv om vi tror Bibelen også har grunnleggende konstanter, som ikke skal relativiseres, blir det fort galt om man uten videre overfører dens utsagn til vår egen samtid. Det er dette vi stadig ser i Fædrelandsvennens spalter. Man leser tekstene revet ut av sin litterære kontekst og deres religions— og kulturhistoriske sammenheng, som om de alle har samme gyldighet.Det har de faktisk ikke. Det som gjaldt for Stamfedrenes kultus, gjaldt ikke uten videre i Mosaisk tid. Og det som gjaldt i Mosaisk kultus gjaldt ikke nødvendigvis i nytestamentlig religion. Ikke alt som gjaldt på nytestamentlig tid er uten videre normativt i Kirken i dag. Overser man denne religions- og kulturhistoriske utvikling, går det uvilkårlig galt. Bibelen er ikke en litterær monolitt. De som så skråsikkert uttaler seg på Bibelens vegne burde se i øynene at dette er en komplisert bok, som må leses i sin litterære kontekst og forstås mot sin historiske og kulturelle bakgrunn.

Det er ut fra en historisk forståelse av tekstene man kan lese ut det de har å si oss i dag. Og det er til syvende og sist ikke så ganske lite. Det er mer enn nok til én preken i uken! Det er derfor vi studerer og underviser teologi.