— Du har i intervjuer sagt at Gud for alvor er tilbake i litteraturen og samfunnsdebatten. I sommer har vi sett at Aps partileder Jonas Gahr Støre har snakket om tro, blant annet på sitt besøk i Sarons Dal, men på hvilke andre samfunnsområder ser vi at dette er aktuelt?

— Blant norske partiledere er det snart bare SVs leder som ikke har snakket om sin tro i offentligheten. At Knut Arild Hareide i Krf gjør det er selvsagt ikke overraskende. Men dessuten har både Trine Skei Grande i Venstre og Trygve Slagsvold Vedum i SP bekreftet at de er religiøse.

Også Erna Solberg (H) har sagt at hun regner seg som kristen, selv om hun ikke har vært fullt så tydelig som de andre. At politikere snakker om tro var helt uvanlig før. Tro har i Norge vært regnet som en privatsak, mens det for eksempel i USA er omvendt. Der blir du ikke valgt hvis du ikke nevner noe om det.

Alf Kjetil Walgermo mener det religiøse har langt større plass i litteratur og samfunnsdebatt enn før. Foto: Reidar Kollstad

Hvorfor skjer dette? — Vi ser det nok en god del tydeligere i litteraturen enn i samfunnsdebatten. Samtidig er det slik at litteraturen speiler utviklingen i samfunnet. Jeg mener det er dekning for å si at vi har en bibelbølge i litteraturen nå, og at denne begynte på midten av 1990-tallet. En toneangivende forfatter som Dag Solstad ga da ut romanen «Professor Andersens natt» hvor han tar for seg gudsbegrepet, og i den selvbiografiske romanen 16.07.41 lar han hovedpersonen se Guds trone. Solstad var på syttitallet med i den kulturradikale Profil-bevegelsen.

— Den gangen var berøringsangsten stor mellom litteraturen og det religiøse. Men nå har både han og flere andre fra Profil-bevegelsen begynt å forholde seg til Bibel og religion i sine forfatterskap. Dette gjelder forfattere som Eldrid Lunden, Tor Obrestad og ikke minst Paal Helge Haugen. Alle de tre sistnevnte var blant de 88 forfatterne som i fjor bidro til antologien «Bibeldikt» som jeg og Jan Ove Ullstein var redaktører for.

Hvor mange av disse forfatterne er personlig kristne?

— Det har jeg ikke spurt dem om, men jeg tenker at det nok er litt forskjellig. Noen av diktene forholder seg både spørrende og tvilende til Bibelen.

Hvorfor fikk vi dette skiftet i litteraturen på nittitallet?

— En teori, om man ser på de store linjene, kan ha sammenheng med opptakten til årtusenskiftet og at vi i forbindelse med dette fikk en religiøs oppvåkning og inspirasjon blant mange. Utviklingen har fortsatt inn i det nye årtusenet hvor vi i dag ser at stadig flere forfattere forholder seg til religion. I fjor fikk Lars Petter Sveen stor oppmerksomhet for sin «Guds barn», og nå står vi foran utgivelsen av nylig avdøde Jan Roar Leikvolls «Forkynnaren». Dette er bare noen få eksempler.

På hvilken måte er Bibelen relevant for samfunnsdebatten i dag?

— Bibelen er relevant for de aller fleste etiske spørsmål. Og det har blitt større åpning for å ta opp religiøse spørsmål enn før. Noe av det ser vi for eksempel i diskusjonen om søndagsåpne butikker, uten at det dette er det mest sentrale aspektet i akkurat den saken. Vi ser også at det fra tid til annen blir sitert fra Bibelen fra Stortingets talerstol. I Ingvild Rishøis «Vinternoveller» tar den første novellen opp spørsmålet om hvordan vi best kan hjelpe trengende. Det er så politisk som det kan få blitt, og det er også noe Jesus har sagt mye om. Både politikk og litteratur har det til felles at de tar opp viktige problemstillinger i vår tid og behandler dem, om enn på ulik måte.

Har trykket fra Islam en sammenheng med at vi nå ser at Bibel og kristendom får økt aktualitet?

— Jeg vil være forsiktig med å si at det er en motreaksjon. Men jeg tror også at vi i takt med økt innvandring har fått en større åpning i samfunnsdebatten for å ta opp religiøse spørsmål.

- Gud er venn med alle mennesker, han. Men jeg tror flere nå ser at det er fruktbart å gå i litterær samtale med Gud, sier Alf Kjetil Walgermo. Foto: Reidar Kollstad

Michel Houellebecqs roman «Underkastelsen» kom ut samme dag som angrepet på Charlie Hebdo i Paris. Den beskriver hvordan et moderat muslimsk parti tar makten i Frankrike i ikke altfor fjern fremtid. — Ja, det er en veldig interessant bok som kom på norsk denne uka. Jeg er spent på å lese den. Her i Norge er det interessant å merke seg at islam fremdeles er helt fraværende i litteraturen. Vi har ennå ikke sett en viktig roman hvor islam er med som en integrert, naturlig del.

Fredrik Wandrup spør i Dagbladet «Har Gud fått nye venner». Har han det?

— Gud er venn med alle mennesker, han. Men jeg tror flere nå ser at det er fruktbart å gå i litterær samtale med Gud.

Du skal snakke på Ibsen- og Hamsundagene. Hva kan du si om disse forfatternes forhold til Gud og Bibel?

— Ibsen hadde stor kjennskap til Bibelen, og bibelkunnskap er helt sentralt for å kunne forstå et stykke som «Brand». Ibsen brukte i større grad enn mange forfattere i dag Bibelen som referanse. Det er ingen tvil om at hvis vi ikke hadde hatt Bibelen ville vi heller ikke hatt Ibsen. Hamsun går i større grad i brudd med det religiøse og Bibelen. Begge skrev i kulturradikalismens første tid, og vi ser at litteraturen fjerner seg fra det religiøse utover 1900-tallet. Nå har derimot tendensen snudd.