Bak tittelen lå fem juridiske saker. Artikkelen handlet om mennesker som kjemper store kamper i jakten på rettferdighet, i alle fall hva de selv mener er rettferdighet. Mennesker om aldri gir seg, selv om alle rettsinstanser har gått dem imot. De kjempende er selv part i alle fem sakene.

Enda viktigere for storsamfunnet er mennesker som kjemper for saker større enn dem selv.

Enda viktigere for storsamfunnet er mennesker som kjemper for saker større enn dem selv. De som minner meg om den seirende kaninen i reklamen for Duracell batterier. Kaninen som har tromme og går på Duracellbatterier. Han starter samtidig med kaninene med andre drivkrefter, og går og går og går og går og går, og trommer og trommer og trommer og trommer og trommer, lenge etter at konkurrentene har gitt opp.

Mennesker med byråkratisk sinnelag oppfatter ofte samfunnets Duracellkaniner som plagsomme og problematiske, fordi sakene de kjemper for nesten aldri kan legges i byråkratiske hyller med tellekanten ut. De sprenger regler og vanetenkning.

Vi vandrer alle i mørket

Jan Vincents Johannessen

Disse brennende sjeler ser ting andre ikke har sett, eller ikke villet se.

Den blinde Erling Stordahlfikk åpnet øynene hos dem som hadde synet i behold, men ikke så. Derfor fikk vi Ridderrennetog Beitostølen.

«Vi vandrer alle i mørket,» sa Erling, «noen fordi de ikke ser med øynene, noen fordi de ikke ser med tankene. De fleste av oss fordi vi ikke ser hverandre.»

Den mest synlige Duracellkaninen i dagens landskap er uten tvil Ada Sofie Austegardi Stine Sofies Stiftelse. Jeg hadde i sin tid gleden av å medvirke til at hun fikk sin velfortjente ”John I. Alvheims ærespris, som tildeles dem som gjør en innsats for mennesker som sitter nederst ved bordet”.

For noen år siden møtte jeg henne på Frøken Larsen i Markensgaten. Hun fortalte om planene sine om et Stine Sofie Senter for voldsutsatte barn. En parallell til Montebello Senteret, som jeg stablet på bena for 25 år siden, i det nedlagte Mesnalia kursted. Det er et ressurssenter for kreftrammede familier som trenger hjelp til å komme seg gjennom en særdeles vanskelig periode i livet. Det var verdens første i sitt slag, og Stine Sofie Senteret skulle bli det første på sitt felt.

Voldsutsatte barn

Jeg tvilte på at hun ville lykkes, men tok altså grundig feil. Jeg hadde det jo mye enklere enn Ada Sofie, for jeg var på rett sted til rett tid, og kunne skyte ned en politisk leirdue. Det var nemlig to regjeringskriser om gründerplanene om å gjøre Mesnalia kursted om til et privat hospital.

Ada Sofie hadde ikke det samme utgangspunkt. Det kom ingen leirdue seilende over den politiske himmelen. Den måtte hun lage selv, kaste den opp, og så få den ned på bakken.

Hun har vært helt ustoppelig, hun har marsjert og marsjert, og trommet og trommet, lenge etter at alle andre, med svakere batterier og engasjement, ville gått tom for strøm, eller gått skoene av seg.

I august i år kan den driftige Duracellkaninen fra Evje ta imot første kull med voldsutsatte barn og unge i Stine Sofie Senteret ved Grimstad.

Hun har vært helt ustoppelig, hun har marsjert og marsjert, og trommet og trommet, lenge etter at alle andre, med svakere batterier og engasjement, ville gått tom for strøm, eller gått skoene av seg.

Men kampen er ikke over. Det er kanskje nå den virkelig begynner. For det koster å drive et senter på et så høyt faglig nivå som Ada Sofie legger opp til. Det min snart livslange erfaring har lært meg, er at det er enklere å skaffe penger til bygg, enn det er å skaffe penger til drift. Drift gir mindre eksponering for giverne. Ada Sofie må derfor fortsette å slå på trommen sin, og å banke på dører, hos politikere og hos folk flest. Og jeg håper at de slipper henne inn, år etter år.

Les også :

Les også :

Oskar i Blikktrommen av Günter Grass fikk en blikktromme på 3-årsdagen. Han lovet at da at han heller vil være liten enn et miserabelt eksemplar av et voksent menneske. For det fantes nok av eksempler på slike rundt ham. Når virkeligheten ble for mye for ham så deljet han løs på tromma si, og hvis noen prøvde å ta den fra ham, så skrek han slik at glasset ble splintret i vinduene.

Risikoen for utbrenning

Av og til må man skrike høyt for å løfte de saker man kjemper for over støynivået i samfunnet. Selv om man er så hyggelig som Ada Sofie.

Jeg har ikke skreket høyt nok. Derfor blir ikke kapasiteten ved Montebello Senteret brukt fullt ut, selv om det ble gitt politiske løfter om det, og selv om behovet er der, og vel så det.

Jeg håper at batteriene til Ada Sofie har lang levetid, og at hun ikke brenner ut i kampen for de voldsutsatte barna. For risikoen for utbrenning er alltid stor hos dem som virkelig brenner. Ikke minst fordi politikere og byråkrater ikke alltid er de som verner om de myke verdiene i et hardt samfunn.

Jeg håper at batteriene til Ada Sofie har lang levetid, og at hun ikke brenner ut i kampen for de voldsutsatte barna.

Gourmetkjøkkenet på Radiumhospitalet er stengt, uten at man har regnet på om det er billigere å gi intravenøs ernæring enn velsmakende mat til kreftpasienter som plages av kvalme, og sårt trenger til føde.

Svømmebassenget som ble åpnet ved Radiumhospitalet i 1993, av dronningene Sonja og Silvia, var det norske folks gave til kreftrammede. Det er nå tømt for vann. Driften vil kostet 2 millioner i året. Oslo Universitetssykehus, med 22 milliarder i årlig driftsbudsjett, har ikke prioritert å holde bassenget åpent for utallige pasienter med kreft eller andre sykdommer, for da må de redusere konsulentbruken sin tilsvarende, eller ha ett medlem mindre i topplederstaben.

Mer sjarmerende i opposisjon

Helseminister Bent Høie har ingen planer om å fylle bassenget, siden «man ikke har plikt til å vedlikeholde gaver man har mottatt». Dette lyder hult når samfunnet tok imot gaven, og giverne ble skamrost av den sittende statsråd.

Politikere er dessverre mer sjarmerende i opposisjon enn i posisjon, og ikke sjelden fanges statsråder i et det administrative og byråkratiske tvangsnett straks de kommer inn døren til departementet.

De skiftes heldigvis ut med jevne mellomrom. Det er demokratiets styrke.

Pionerprosjekter som Stine Sofie Senteret, og Montebello Senteret, blir som regel startet opp under en høyere himmel enn den som hvelver seg over reguleringsmenneskene.

Det er en stor utfordring å holde flammen varm og levende når den brennende entusiasten blir borte. Derfor er det viktig at Ada Sofie omgir seg med mennesker som kan bringe ilden videre, også etter hennes tid.

Andre fredagskommentarer fra Jan Vincents Johannessen: