Månefisken ble en publikumsmagnet, og er det fortsatt, der den henger i Agder naturmuseum og botaniske hage på Gimlemoen. Månefisken ble en publikumsmagnet, og er det fortsatt, der den henger i Agder naturmuseum og botaniske hage på Gimlemoen. Foto: LARS HOLLERUD

Hvor mye koster en hai?

Min far mente bestemt at moderne kunst var en eneste stor bløff, og at kunstnere, og gallerister, som fikk lurt noen til å kjøpe de såkalte kunstverkene, lo seg skakk hele veien til banken.

Jan Vincents Johannessen

I møtet med moderne kunst sier mange at Det kunne ungene mine gjort! Det er mulig, men neppe de selv. For de fleste mennesker er for hardt skrudd til i hengslene til å åpne for sin innestengte kreativitet.Craig Damrauer uttrykker det slik: Modern art = I could do that + Yeah, but you didn’t.

At prisene på moderne kunst beveger seg langt inn i psykologiens, for ikke å si psykiatriens, verden er en annen sak. Hvordan settes prisene, og hva er det som får mennesker til å betale 12 millioner dollar for en utstoppet hai? Og derved priser haien mye høyere enn den preparerte Månefisken som fiskeren Guttorm Kristiansen fra Flekkerøya fanget på håbrandsnøre i juli 1931. Lektor Heide Sørensen fra Katedralskolen, som i dag rommer SKMU, Sørlandets Kunstmuseum, kjøpte den for 60 kroner på brygga hos fiskeeksportør Sørensen, og sendte den sporenstreks med kystskipet Galtesund til H.M. Rasmussen i Oslo for preparering.

550 kilo tung fisk

Arbeidet med den 550 kilo tunge fisken, 2,45 meter høy og 2 meter lang, tok et drøyt år, og kunstmaleren som ga den make-up krevde 150 kroner. Med frakt og alt så ble sluttprisen kr 2143,30. Kristiansand Museum, som skulle stille ut fisken, hadde i 1932 et samlet budsjett på kr 1200,00, så severdigheten ble en så dyr fornøyelse at lektoren og Kristiansand Museum måtte be formannskapet om en ekstrabevilgning, som kunne gå til fradrag på neste års budsjett. Borgermesteren var irritert over at de ikke på forhånd hadde søkt formannskapet om å overskride budsjettet med et så betydelig beløp, men fikk til svar at en fisk i begynnende forråtnelse ikke kunne vente på en politisk avgjørelse.

Månefisken ble en publikumsmagnet, og er det fortsatt, der den henger i Agder naturmuseum og botaniske hage på Gimlemoen. På museets nettside skriver Ovin Udø om hvordan man i 1990 restaurerte den ved å lime sammen store sprekker, lage en ny form, og støpe den i et mer holdbart og robust materiale enn det gamle fiskeskinnet. Vel verdt pengene, for selv no.tripadvisor.com omtaler den dag i dag Månefisken som en museal godbit.

Forut for sin tid

Denne historien viser altså at lektor Heide Sørensen ved Katedralskolen var langt forut for sin tid, og milelangt foran Damian Hirst, som i dag regnes som verdens hippeste og rikeste kunstner, og som fikk sin hai fra Australia, og som også støtte på mange problemer med å konservere den, før den til slutt havnet i en vakker tank fylt med formalin i Museum of Modern Art i New York, hvor den bærer tittelen: The Physical Impossibility of Death in the Mind of Someone Living.

Haien står det for øvrig mye om i boken The $ 12 Million Stuffed Shark av Don Thompson.

Haien, som ble fanget i Australia 1991 kjøpte Hirsch ved å ringe australske postkontor for å få dem til å sette opp plakater med Hai ønskes! Han betalte omkring 70.000 kroner for haien, 50.000 for å fange den, og 20.000 for å pakke den i is og sende den til England for preparering. Der brukte man nok for svak formaldehydblanding, for skinnet ble rynket og lysegrønt, en finne falt av, og formaldehyden i tanken ble grumset. Kuratorene prøvde å bleke formaldehydsjøen, men det likte ikke haien. Spørsmålet var da om haien kunne erstattes av en ny, for da ville den jo ikke være samme kunstverket. Larry Gagosian, verdens smarteste kunsthandler, fant argumenter for at det gikk. Det viktigste var ikke selve haien, men ideen. Slik det er i Conceptual Art, som setter ideer høyere enn de formelle eller visuelle komponenter i et kunstverk.

Kjøpte Madonna

I 1993 ga kuratorene opp, dro skinnet av haien, og trakk det deretter over en fiberglassavstøpning, men det forble likevel rynket, og skimret fortsatt i grønt. Den som kjøpte haien var Steven A. Cohen, som bor i Greenwich, Connecticut, og opererer i finansmarkedet. I 1999 kjøpte han Edvard Munchs Madonna for 11,5 millioner dollar, og i kontorlobbyen i hans firma, SAC Capital Partners, har Cohen en byste av Marc Quinn, kalt Self, og laget av frosset blod. I 2006 tilbød han casinokongen Steve Wynn 139 millioner dollar for Picassomaleriet Le Reve, men siden Wynn så nokså dårlig p.g.a. øyesykdommen retinitis pigmentosa, kjørte han albuen gjennom maleriet noen dager før det skulle sendes. Kjøpet ble hevet, men i 2012 kom bildet på plass hos Cohen til en pris av 150 millioner dollar, d.v.s. 1,3 milliarder norske kroner.

.. lektor Heide Sørensen ved Katedralskolen var langt forut for sin tid..

Men hvor skulle Cohen plassere haien? Det endte med at han plasserte den i Museum of Modern Art i New York. Museet tok med glede imot verket som et forsøk på å passere Tate Modern i London som verdens fremste museum for samtidskunst. Nå sies det at haien igjen er i ferd med å gå i oppløsning, og at Cohen skal skaffe seg en ny, og plassere den på kontoret.

De som har dypere hjerner enn min, legger all verdens tolkninger inn i haien til Damian Hirst. Særlig de som kobler verket til tittelen. Enkelte kunstnere velger å ikke navngi sine kunstverk, for ikke å blokkere for betrakterens egne fortolkninger, eller de gir dem titler som er helt åpenbare, som Tre i storm, Bondegård på Jæren, eller liknende. Kanskje stenger de da enda mer for fantasien enn de åpner for den. What you see is what you get. Period!

Preserveringen av haien

Damian Hirst har laget en tittel som sikkert får forståsegpåere til å gå helt i spinn, og dykke helt til bunns i hjernedypet for å finne forklaringer og fortolkninger.

Er preserveringen av haien gjort for å konfrontere oss med våre ønsker om å ha et liv etter døden, som Egyptiske mumier, eller forsøk på å motvirke vårt kroppslige forfall ved å sprøyte inn Botox eller Restylane, suge fettet ut av bilringene, eller stramme til ansiktshuden så den blir stram som et trommeskinn over ansiktsknoklene. Jeg er langt fra sikker. Men jeg er nokså sikker på at Heide Sørensen ikke tenkte slike tanker, og heller ikke formannskapet i 1932. Og like sikker er jeg på at Kristiansand Museum ikke visste at det var i ferd med å havne så pass langt foran den øvrige kunstverdenen. Og hadde min far levd, så er jeg i alle fall sikker på at han ville ledd seg skakk på vei ut til fiskefeltene utenfor Flekkerøya.