Samlerlegenden Herb Vogel fra Manhattan sammen med kunstneren Camilla Prytz fra Kuholmen. Samlerlegenden Herb Vogel fra Manhattan sammen med kunstneren Camilla Prytz fra Kuholmen. Foto: Jan Vincents Johannessen

Er kunst noe å samle på?

Jeg har mye kunst. Fått eller kjøpt. Innkjøpene har alltid vært ting som gjorde noe med meg, ikke ting som passet til sofaen og gardinene.

Den legendariske kunstsamler og aksjemegler Rolf E. Stenersen, banket en høstdag i 1921 på døren til Edvard Munch på Ekely.

Edvard Munch sa at Stenersen ikke burde kjøpe bilder fordi andre likte dem, og heller ikke for å få et kjent navn billig. Et dårlig bilde av en stor maler gir riktignok mer enn et dårlig bilde som en dårlig maler har vært heldig med, for en ser kloen i det.

Kjøp heller få bilder, sa han, og bare av dem som prøver å bryte ny vei. Det verste som fins er dårlige samlinger av kjente mestere. En samling skal ha en linje.

Opp i pris

I boken Nærbilde av et geni, utgitt i 1945, forteller Stenersen om sine møter med Edvard Munch. Den står fortsatt som en påle i norsk kunstlitteratur.

JanVincents_1_2038558.jpg Foto: Jon Anders Skau

Det å være kunstsamler, skrev Stenersen i et hefte utgitt til en utstilling i Munch-Museet i 1973, ga han en lykkefølelse. Bildene dro han opp i et drømmerike hvor han trivdes. Ofte likte han best de bildene som folk flest, også kunstanmelderne, syntes var styggest og mest rotete. Stenersen strevde etter å finne ut hvorfor de var malt. Så gikk det noen år, og så steg nettopp disse bildene i pris.Munch syntes selv at enkelte av bildene hans var så bra at han ikke ville selge dem. Noen av disse ga han derfor til Stenersen slik at de fikk et godt hjem.

Jaggu kan du male. Ja, ja, Jakob, jaggu kan du male. Dette er din store tid.

I 1943 traff Stenersen på Jakob Weidemanni Stockholm. Begge var flyktninger. Jakob ville vise Stenersen noen bilder han hadde malt, og Stenersen ba han sette dem inn hos en tobakkshandler like rundt hjørnet. Det var tre bilder, og Stenersen likte alle.

I 20 år malte Weidemann bilder som Stenersen gjerne skulle ha malt. Annet hvert år skiftet bildene, ikke bare i tegning og farger, men også i uttrykksform.

Badet i det vakre

Etter 20 år trodde Stenersen at deres veier måtte skilles, men så viste Jakob han sitt siste store bilde, Veien til Jerusalem, og da skrev Stenersen: Jeg så en lys, lys natt for hele himlen var hvit av stjerneskinn, og mens jeg sto der naken og badet i det vakre, hvite lyset var det plutselig som himlen åpnet seg og et fantastisk lysskimmer kom mot meg. En bølge av lys skyllet gjennom meg og gjorde meg våt i øynene. Blendet vendte jeg meg bort. Jeg så verken Jomfru Maria eller Gud. Ja ikke engang en av Guds alle minste engler, men tro meg, jeg så lysskimmeret. Jeg så selve det guddommelige lysskimmeret. Sakte våknet jeg opp og sa med tilkjempet rolig stemme: Å Herregud Jakob! Så tok jeg meg sammen, prøvde å manne meg opp, og hørte meg selv pludre, Jaggu kan du male. Ja, ja, Jakob, jaggu kan du male. Dette er din store tid. Ennå har du noe å gi.

De valgte ikke kunst som investeringsobjekter, men kunst de likte, og kunne få med seg hjem på T-banen eller i taxi.

Stenersen var intenst opptatt av å følge kunstnere som stadig leverte noe nytt, ikke kopierte hva de hadde malt før. Han mente at det fantes færre nye bilder enn rosa diamanter. Har en sett noen få bilder av en kunstner har en sett alle. Av Picasso måtte man se minst hundre. Klee derimot hadde skapt over ni tusen tegninger og bilder, og de fleste liknet ikke noe en hadde sett før. De liknet ikke engang på andre Klee. Likevel kunne man straks se at en Klee var en Klee. Hvert bilde lærte Stenersen noe.

Legender i kunstverdenen

Mange genuine samlere er i nærkontakt med kunstnerne. Det de mangler av penger tar de igjen i lidenskap. Som Herb og Dorothy Vogel, som jeg traff i New York, og som nå er blitt legender i kunstverdenen. Proletære kunstsamlere. Dorothy var bibliotekar, og Herb jobbet i posten. Hennes inntekt gikk til å dekke leien for den knøttlille toroms leiligheten på Manhattan. Hele hans inntekt, som på det meste var på 23.000 $ årlig, gikk til innkjøp av kunst. De valgte ikke kunst som investeringsobjekter, men kunst de likte, og kunne få med seg hjem på T-banen eller i taxi. De oppsøkte nye kunstnere og kjøpte ofte på avbetaling. Og de måtte få plass til bildene innimellom katter og gullfisker. En gang fikk de en collage av Christo mot å passe katten hans.

Husk at genuine samlere ikke bygger på kataloger, og aller minst på kunstanmeldelser.

Damien Hirst, mannen bak haien som jeg har skrevet om tidligere, er verdens rikeste kunstner med en formue rundt 10 milliarder kroner, og skifter stadig uttrykksform. Sammen sin gallerist, Jay Jopling, som eier et av verdens feteste gallerier, White Cubei London, skaper han liv og røre, og galopperende priser. For the Love of God , er et kranium støpt i platina, og tett besatt med 8601 diamanter, men det har ekte tenner … Skulpturen, ble utstilt i White Cube i 2007, og i Astrup Fearnley museet i høst, og det kostet 14 millioner pund å lage den. Den var opprinnelig til salgs for 50 millioner pund. Nå er den verdsatt til 215 millioner pund.

Hver landsdel har sin favoritt, som sjelden er så internasjonalt berømt som lokalpressen vil ha det til.

Tilbake til overskriften. Svaret er ja. Men husk at genuine samlere ikke bygger på kataloger, og aller minst på kunstanmeldelser. De er ute på oppdagelsesreiser, ikke innkjøpsturer. Samlere, ikke spekulanter. Veldig få har blikket og magefølelsen til Rolf Stenersen, Herb og Dorothy. Veldig få gjennomstrømmes av det lysskimmeret som stråler ut fra stor kunst.

Sosiale status

De fleste jeg kjenner kjøper bilder som er til forveksling lik andre bilder av samme kunstner. Det er derfor enkelte kunstnere velger å male pengesedler. Hver landsdel har sin favoritt, som sjelden er så internasjonalt berømt som lokalpressen vil ha det til. Men bildene deres kan likevel fungere godt i en sosial setting, siden alle som kommer inn døren vil se hvem kunstneren er, og vite hva dagsprisen er i det lokale markedet. Det er derfor lettere å speile sin sosiale status i slike bilder enn i viktigere verk av utenlandske kunstnere som omgangskretsen ikke kjenner til. De fleste kunstnere er som Mira, som Knut Hamsun skrev om i På gjengrodde stier : Er det ikke en stjerne som kaldes Mira? Jeg kunne ha set efter, men jeg har ikke noget å se efter i. Det samme kan det være. Mira er en stjerne som kommer, lyser litt og blir borte. Det er hele levnetsløpet. Slik er det også med de fleste kunstnere. Mange slukner allerede i annenhåndsmarkedet. Akkurat som Mira.

Jeg har bare ett eneste råd: Kjøp den kunsten du liker, for hva den er verdt.

For deg.