Jeg har rappellert fra «prekestolen» på Bjørkedalsheia. Jeg har hengt i fjellveggen over Speiderhytta «Hotellet» ved Bukksteinsvann for å pusse opp speiderlilja som ble hugget inn i fjellet på 60-tallet. Jeg har sneket meg forbi elgen i tussmørket på vei til «Langevanshytta» og til Gapahuken «Motellet» på Bjørkedalsheia. Jeg har sett revespor i snøen og hørt orrfuglen spille i det fjerne. Jeg har fått være med på å redde «Hotellet» for videre bruk. Ikke bare en gang, men to. Først på tidlig 90-tall og så igjen 25 år etter. I ungdomsårene kunne beina stiene av seg selv. I stappmørket, gjerne uten lykt, dro vi innover etter at diverse ungdomsaktiviteter var ferdige for kvelden. Hunden min hadde eget teppe på «Motellet».

Formet oss som mennesker

Naturopplevelsene, Tiuren som fløy opp rett foran foten min, Frykten for den skumle elgen, Dyreskriket vi ennå ikke vet opphavet til, Bålet, Den enkle men fantastiske maten, Nærheten, Stillheten, Latteren... Rett utenfor stuedøra fikk vi felles opplevelser som formet oss som mennesker og skapte vennskap som varer og varer.

Det var den gangen... men nå er det i ferd med å skje igjen! Barna mine begynner å vokse til.

På tur i skogen, borte fra telefoner og nettbrett, blir de harmoniske. Forvandlingen er tydelig. De merker det selv og kommenterer det, uten at vi voksne påpeker noe. Praten går om løst og fast og familien har det godt.Om ett år eller to drar eldstemann på sin første overnattingstur alene i Vågsbygdskauen, uten voksne i hælene. Kanskje det blir til Hotellet som han kjenner så godt etter utallige turer med familien. Men det blir ikke den samme stille og spennende villmarkopplevelsen med anleggsarbeid først og siden motorvei noen hundre meter oppover i ura. Den stokkebygde gapahuken Motellet, som han også allerede kjenner godt og faktisk har vært med på å redde for framtiden for ett par år siden, blir nok ikke aktuell å dra til. Den blir liggende i midtrabatten på en motorvei.

Trenger Vågsbygdskauen

Jeg og min familie trenger Vågsbygdskauen. Ikke bare litt av den men hele! Den er ikke for stor, men akkurat passe til å gi fred og ro, villmarksopplevelser og spenning. Vi trenger en skog som kan gi barna våre disse opplevelsene uten at vi må kjøre dem noen vei. Vi trenger et nærturområde som er så trygt og nært at vi kan slippe ungene ut, men som likevel er så stort og spennende at det gir opplevelsen av villmark.

Vær så snill, Hvis vi må ha denne veien, så legg den i tunnel! Helst under både Fiskåvann, Bukksteinsvann og hele Vågsbygdskauen! Industri og utbygging har allerede tatt fra meg altfor mye av den fantastiske skauen jeg holder på å gi videre til barna mine.