Naturen er et mysterium. Det finnes så mye i den. Bare tenk på havet. Hvordan ble havet hav, hva slags varierte skapninger finnes i det, og hvordan kan vi mennesker bidra? Det er nok å forske på og på å forstå, men reflekterer vi langt og lenge blir også naturen noe underlig. Våre liv blir liv i undring. Vi har religioner som forklarer liv og samfunn, men ellers må den vitenskapelige utviklingen hjelpe oss til å gjøre livene våre betydningsfulle uansett hvem det gjelder av oss. Vi må passe på at vi får en økonomisk utvikling i en nasjon som hensynstar den miljømessige utfordringen. Vi må leve grønt, og ikke utrydde skapninger som er i fare.

Planter og dyr finnes i store mengder på kloden. Og dette vet vi mennesker bare litt om foreløpig, selv om vi tar i bruk alle språk som finnes.

Skal vi gjøre noe viktig i dag, må vi tenke på hvor vi lever og hvorfor ting er som de er. Nå kan vi forske på arter av den ene eller det andre, men vi bør tenke på hva dette er, hvor dette er, hvorfor dette er, hvordan dette er, og hvordan vi mennesker kan bruke vår fatteevne og forståelsesevne til å ta vare på naturen. Vi må bevare grunnstoffene, og vi må sørge for en biologisk rik natur med mangfold og utviklingsmuligheter.

Skal vi løse de fundamentale problemene med klimaendringer, forurensning og utslipp må vi tenke lokalt og handle globalt. Problemene på kloden gjelder oss alle. Regnskogen må vi ha nok av, for vi trenger ren luft og rent vann uansett hva som kommer fra hvilket land.

Vi kan gjennomføre konferanser, ledermøter og workshops for å forsøke å finne problemene i sin fulle bredde og dybde og løse dem. Forskningsmiljøene fanger opp noe variasjon, men stort sett er dette mennesker med begrenset tid og begrenset innsikt. Skal vi gjøre noe viktig i dag, må vi tenke på hvor vi lever og hvorfor ting er som de er. Deretter må vi finne fornuftige tiltak. Vi trenger en jord som også er en jord for kommende generasjoner. Det skylder vi våre barn.