Halvor Fjermeros

Sist uke møtte jeg en fremmed fugl dypt inne i skauen vår, tett ved Åges løype, bare et par spydkast fra den lange lona som strekker seg som ei elv sørover fra Bukksteinsvannet — og som Statens vegvesen planlegger å krysse med sin åpne og 40 meter breie E 39-trasé. Hvem møtte jeg? Jo, ei tretåspett. Jeg hørte dens korte trommelyd høyt i et gammelt lauvtre, så opp og la merke til den gule hetta, ulikt alle andre spettenes røde kalott. I fugleboka mi står det at den oftest forekommer i barskog i høyereliggende strøk, men også i blandingsskog. Den er avhengig av gamle, morkne trær. Den er den mest uredde av våre hakkespetter, men siden den som regel lever tilbaketrukket inne i tett skog, ses den ikke så ofte.

Sjelden urskogsfugl

En virkelig sjelden urskogsfugl, altså. Jeg har aldri sett den før, denne lille karen med tre i stedet for fire tær. Den fløy nordover, i retning den gamle speiderhytta som eierne kaller Hotellet, omtalt i et fint innlegg her i avisa og som fikk NHO-direktør Siri Mathiesen til å gripe til kalkulatoren for å finne ut hvor mange veimillioner hver speider kunne legge beslag på ved en mulig utsettelse av prosjektet. En slik holdning til bevaring av naturen i vår nære bymark er trolig representativ for hva mange i sin uforstand tenker, fordi de ikke kjenner Vågsbygds dype skoger på samme måte som de mer brukte turterrengene i Jegersberg, Baneheia og Egsmarka.

Derfor varsler planleggerne innsigelse mot alle alternative forslag til tunnel, til og med det de selv har utredet for Vågsbygdskauen.

Statens vegvesen holdt info- og dialogmøter om nye E 39 i juni der de oppfordret til deltakelse og innspill. Vi fikk nyttig redegjørelse for de avveininger som var blitt gjort og vi stilte spørsmål. Det ble en selsom seanse der alle forslag, enten det var å redusere antall filer fra fire til to, senke farten fra 110 til 80 km/t, minske avkjøringsarealene eller vurdere andre traseer ble besvart med et det er ikke oppdraget. Oppdraget er å lage billigst mulig vei med færrest tunneler fra Vige til Ålgård på Jæren. Derfor varsler planleggerne innsigelse mot alle alternative forslag til tunnel, til og med det de selv har utredet for Vågsbygdskauen. Problemet med dette forslaget er at det er alt for kort tunnel, og at dermed store deler av de mest verneverdige delene av denne marka likevel vil måtte ofres. Når høringsfristen attpå til et satt midt i fellesferien (1. august) blir Statens vegvesens dialogprosess en parodi på demokratisk medvirkning.

Svake for folkelig protest

Men vi vet av erfaring at Vegvesenet er svake for folkelig protest og tunge institusjoners press for nye utredninger. Når Fylkesmannens miljøvernavdeling nå har fremmet innsigelse (16. juli) til daglinjer i området Kjærrane, Rossevannsbekken samt den lengste daglinja med kortest tunnel gjennom Vågsbygdmarka, så er det et forslag som de berørte kommuner, både Kristiansand og Songdalen, bør støtte av full kraft. Mot Vegvesenets uvilje mot å se på alternative forslag, og mot teknisk direktør Ragnar Evensens oppfordring fra i vår om at alle andre kommuner må disiplinere seg og ikke komme opp med fordyrende tunnel- og traseforslag hvis veien skal bli realisert, duger bare en ting: Klare vedtak i by- og kommunestyrer som verner marka og tar vare på våre bynære skoger for våre barn og barnebarn.

Når høringsfristen attpå til et satt midt i fellesferien (1. august) blir Statens vegvesens dialogprosess en parodi på demokratisk medvirkning.

Fylkesmannens miljøvernavdeling har skjønt hva det står om: Bakgrunnen for innsigelsen er hensynet til de regionalt svært viktige friluftsområdene, deler av disse vil bli ødelagt og redusert i kvalitet på grunn av landskapsinngrep og støy. I tillegg vil registrerte naturtyper med spesielle verdier i Vågsbygdmarka ødelegges og reduseres. Her hører jeg applauderende tromming fra tretåspetta fra tretoppen. Miljøvernavdelingen gir i tillegg råd om å få utredet en alternativ korridor med tettere nærføring til Mjåvann industriområde, som kan gi mulighet til å opprettholde et større sammenhengende friluftsområde i Vågsbygdmarka og området Kjærrane enn det de korridorene som nå høres åpner for.

Markagrense

Kristiansand har en lang historie for å lage markagrense tilbake fra generalplanene av 1969 og 1979. Modellen kom fra Oslo som alt i 1934 satte sin første markagrense. Marka i Oslo er virkelig hellig, ingen statlig etat kan planlegge tiltak i Oslomarka, enten det gjelder vei, tog eller boligbygging. Gjeldende kommuneplan inneholder de vedtatte vernelover av bymarka: Kristiansand har hatt inntegnet markagrense siden 1995 og Grøntkorridorer fra hav til hei gjennom bebyggelsen sikrer god tilgang til marka, heter det. Slik E 39-traseen er tegnet inn, planlegges den lagt midt i dette området bak markagrensa på Kristiansands side av kommunegrensa.

Som folkevalgt for Rødt har jeg holdt interpellasjon i siste bystyre før sommeren om markagrensebruddet, uten at det framkalte noe tydelig standpunkt i svaret fra ordføreren. Nå må vi bytte mumling ut med klar tale!