Jeg er ikke mer radikaler enn at jeg synes det er noe svært fornuftig i dette sitatet. Det er sannelig ikke så lett å være menneske alltid, og ingen av oss kan klare å unngå rollekonflikt med oss selv fra tid til annen. Hvorfor vender vi det døve øret til når vi blir provosert? Hvorfor er vi uinteressert i å forstå?

Mye hykleri

melissa11.jpg

Ordfører Harald Furre vil heller ikke prøve å forstå menigheten Samfundet.Dette er for meg forunderlig ettersom han så vitterlig ønsker å forstå muslimer. Hadde jeg vært øverste politiske leder i Kristiansand ville jeg hatt et ønske om å prøve å forstå og dermed lært noe om så mange som mulig av borgerne, og gladelig invitert meg selv både hit og dit.

Det er mye hykleri — både i menigheter og i det sekulære samfunn. Samtidig er det også mye umoral i å spre fordommer tuftet på forestillinger fremfor fakta.

Det er mye hykleri - både i menigheter og i det sekulære samfunn.

Jeg må innrømme jeg har faktisk har en viss fascinasjon for konservative menigheter og samfunn. Ta Amishfolket for eksempel. Her skal ingen beskyldes for å tjene to herrer samtidig ettersom mammon glimrer med sitt fravær. Og kan du tenke deg noen som lever mer bærekraftig enn dem? De går selv en rekke urfolk en høy gang, de som vi liker å tenke at lever mest i ”pakt med naturen”.

Kjenner mange urfolkssamfunn

Og når jeg nevner urfolk, så er det vel knapt noen som hylles mer, samt gis legitimitet for beskyttelse av sin kultur, aldri så gammelmodig det enn måtte være. De har til og med sin egen internasjonale konvensjon som verdsetter og løfter frem retten til å opprettholde sine tradisjoner. Jeg vil tørre å påstå i all ubeskjedenhet at jeg kjenner mange urfolkssamfunn godt. Flere skikker og praksiser som fungerer som ryggrad i deres kulturer ville nok fått folk til å steile såpass at menigheten Samfundet blekner i forhold.

Les også:  Angrende ektefelle nektes medlemskap i Menigheten Samfundet

Les også: Nære slektsbånd i Samfundets ledelse

Les også: KOMMENTAR: Barnetog og trosfrihet

Les også: Studie av avhoppere fra sekter: «Det er når du går ut av en sekt at det virkelig vonde kommer»

Er det så riktig at slike skikker og praksiser overlever hos urfolk? Jeg sier ikke det, jeg sier bare at det er interessant å merke seg forskjellbehandling i retorikk og kritikk.

Det er noen elementer hos Samfundet også som jeg våger å si jeg faktisk beundrer. Det er et samhold som er sterkt, enormt sterkt, når man står sammen. For det er når en ikke gjør det at min fascinasjon ender og går over i tidvis fortvilelse og sinne. For i konservative, reaksjonære menigheter og samfunn kan du ikke gjøre som jeg har gjort her til nå, nemlig shoppe det du liker, og forkaste alt annet en finner høyst problematisk.

En må ha et helhetssyn på læren og verdigrunnlaget. Mitt helhetssyn på slike sekteriske samfunn er at jeg nok helst ville vært dem foruten. Mest av alt fordi det er så vanskelig å være utbryter. Det å slå hånden av folk fordi man stiller spørsmål eller har andre oppfattelser, er for meg forferdelig dømmende og også hjerteløst.

Mister kontakt med sine nærmeste

For når du må gå på akkord med deg selv, i selv en enkelt rolle, bedrar en seg selv. Det er ikke godt å leve et dobbeltliv, et liv delvis eller helt i skjul. Når en er kommet så langt at dette er tilfellet, må en forandre adferd. I menigheten Samfundet er en konsekvens av utmeldelse at man kan mister kontakt med sine nærmeste. Jeg finner det grusomt og hjerteskjærende at det skal være så fordømmende om man velger å gå ut?

Fem på Tolv: Tilbake på kirkebenken i Menigheten Samfundet

Historiene om folk som sliter etter utmeldelse er mange, selv om det beviselig slettes ikke alltid må være slik for alle. Jeg kjenner noen særdeles triste skjebner. Utmeldt fra Jehovas vitner, menigheten Samfundet, og andre trossamfunn jeg faktisk aldri har hørt om.

Felles for dem er at de sitter og prediker læren fra disse menighetene etter å ha inntatt store mengder alkohol, hvor de blir mer katolske enn paven.

Felles for dem er at de sitter og prediker læren fra disse menighetene etter å ha inntatt store mengder alkohol, hvor de blir mer katolske enn paven. Plutselig er det som en religiøs variant av Stockholmsyndromet inntreffer, og selvmotsigelsen kommer i ethvert utsagn. De sliter selvsagt kraftig psykisk i et sånt vakuum. Fordi samvittigheten plages konstant. Fordi noe var forandret, mens menigheten ikke ville forandre seg. Fordi forandring da lå i ens egne hender. Fordi troens og tvilens kraft kan ha sånn overmakt.

For meg er tvil en viktig del av trosspørsmål, men det er klart at tvil kan være svært destruktivt skremmende. Når troen vakler, gjør det noe med folk.

Streng og bakstreversk

Jeg er oppvokst katolikk. For veldig mange anses dette også som en menighet som er svært streng og bakstreversk, og ond. Et trossamfunn som prediker anti-abort, at ikke en skal kunne skilles, og så vidt meg bekjent må vel begge parter fremdeles være innmeldt i den katolske kirke for å kunne vies?

Pave Benedikt den 16. er muligens en ren illustrasjon på klassisk tolkning av katolisismens prinsipper

Pave Benedikt den 16. er muligens en ren illustrasjon på klassisk tolkning av katolisismens prinsipper. Jeg må finne meg i, som fremdeles medlem av den katolske kirke, å bli tatt til inntekt for hans syn og tolkninger. Jeg hadde ingenting til overs for ham, og jeg ønsker langt mer, som selv ikke-katolikker, å assosieres med budskapet pave Frans fremsetter offentlig.

Folk setter vel kaffen i halsen om jeg sier jeg leflet med tanken om å bli nonne da jeg var barn. Tro betød svært mye for meg og hvordan jeg alene og gjennom foreldre innrettet mitt liv. Så ble jeg tenåring, og begynte å fundere på hva meningen med livet var. Da var Guds eksistens det første som kom under lupen. Jeg følte aldri at jeg ikke kunne velge, at jeg ble tvunget til å tro på en måte som ikke jeg selv kunne stå inne for, og best av alt, jeg følte meg aldri fordømt av egen familie og egen menighet.

Den allmektige

Slik jeg ser det er det ikke vår oppgave å dømme enkeltmennesker. I tilfelle bare én som har lov å dømme, og det er den allmektige. Ikke de geistlige, og slettes ikke likemenn.

Slik jeg ser det er det ikke vår oppgave å dømme enkeltmennesker.

Om vekst i menigheten er ønskelig, tror jeg en er tjent med at noen får lov å ta seg en pause, at det er lov å stille alle slags spørsmål, og fullt forståelig om en opplever tvil. Utenforskap kan beskytte en, men samtidig kan det å tilegne seg erfaring være nettopp det som trygger en mest på sikt. Når en prøver å forstå andre, forstår en også seg selv og egne verdier bedre.