Trosfriheten er grunnleggende. Og den må respekteres, også når troen tar former som det store flertallet ikke stiller seg bak. Ja, det er nettopp da denne friheten settes på prøve.

Men de som står for en annen tro, og konsekvensene av denne, må tåle debatt om begge deler. Og kritikk. Religionskritikk er like viktig som religionsfriheten.

Spiller det så noen rolle om et relativt lite trossamfunn har bestemt at barna ikke får gå i 17. mai-tog? Og at de partiene som er nødvendige byggeklosser i demokratiet vårt, ikke er verdig en stemme fra medlemmene der? Vi mener det. Og vi mener det er viktig at slike utslag av religiøs tro blir kjent og gjenstand for debatt.

For noen uker siden valgte vi å løfte høyt at en imam i Kristiansand ville holde muslimske barn unna bursdager i nabolaget. Noen mente dette ble overdimensjonert. Vi mener saken fortjente oppmerksomhet fordi dette handler om hverdagsintegrering. Om hvordan vårt storsamfunn, der alle har rett til å være forskjellige, kan fungere på en best mulig måte. Der gjensidig respekt ikke bare er viktig, men helt avgjørende.

Samfundsstyret påtar seg et voldsomt ansvar for alle som må følge deres regler.

Først når folk og barn møtes på livets ulike arenaer, kan vi bli tryggere på hverandre. Når Samfundsstyret argumenterer mot at barn ved Samfundets skoler skal gå i barnetog, sier de selv at argumentene « peker generelt på hvordan vi skal stille oss til det verden tilbyr ». Ikke bare 17. mai, men generelt altså — hold avstand. Dette oppmuntrer ikke til hverdagsintegrering, men til hverdagsisolasjon eller hverdagsekskludering.

Men dette handler ikke bare om storsamfunnet. Det handler også om de som ikke vil, eller ikke får, ha noe med det å gjøre. Er det godt for ungene som vokser opp å holdes unna andre barn på Sørlandet som feirer landets frihet i barnetog 17. mai? Hva lærer 10-åringene av dette? Og gir det barna livsmot og lyst på livet når de på ulike måter blir fortalt at den verden de skal leve i, er forbannet og fylt opp med mennesker som bør holdes på trygg avstand?

Ingen gruppe vokser seg sterk og sunn, isolert fra omverdenen. Når enkelte aldersgrupper holder seg for seg selv, når folkegrupper og interessegrupper får utvikle seg uten å bli møtt og korrigert av storsamfunnet, kan det gå galt. Dessverre er ikke isolerte religiøse grupper noe unntak.

Da imamen spredte usunne holdninger, tok moskeens styre affære. I dette tilfellet er det Samfundsstyret som selv som bommer så grovt. Da påtar de seg samtidig et voldsomt ansvar for alle som må følge deres regler.