En sesong i den norske Tippeligaen består av 30 kamper for hvert lag. 2700 minutter pluss tillegg på gress og plast, i vær og vind. Det er ganske mye fotball, tross alt. Ikke for mye, selvfølgelig. Klarer fint litt NM og e-cup som krydder i tillegg.Men selv om hver av disse kampene der og da er det viktigste som finnes, så er det noen som stikker seg ut av rekka på 30 både før og etter de spilles. Høydepunktene.
LES MER: Alle innlegg fra Aftenposten Supporter
For oss som ser verden med Rosenborg-øyne er kampene mot erkerival og arvefiende Molde alltid blant de første man ser etter på terminlistene.
Kampene som kjennes på kroppen
Jeg skal forsøke etter beste evne å omtale forholdet til lørdagens motstander uten å fornærme noen, tråkke på tær eller smålugge til tårene presser seg frem. Faktisk skal jeg prøve å gjøre noe så sjokkerende rasjonelt som å forsøke å se objektivt på MFK.
Hehe. Neida, kødda.
*** Rosenborg-supporter? Sjekk dette intervjuet med Kåre Ingrbrigtsen.**
At vi RBK-supportere får kjeft fra Romsdal når vi snakker om favorittfienden vår er selvfølgelig ikke noen større overraskelse. For å unngå å sette igang et nytt nordvestlandsk mesterskap i flisespikking, skal jeg derfor fokusere mindre på hvorfor vi faktisk har et så anstrengt forhold til smurfene, og mer på hvordan disse kampene føles.
For disse kampene føles, på alt fra huden og helt inn til beinet. Ustabil avføring før, under og etter kamp er stas. Går det dårlig — som det har hatt lett for å gjøre de siste årene - så er veien kort til å låse seg inne i et mørkt rom og grine blod mens man kjører Pig Destroyer så høyttalerne ber om nåde.
Skulle det gå bra så svever man på sin egen lille rosa sky av hat og forakt i mange dager. Dette er selvfølgelig ikke unikt for oss som elsker Rosenborg. Der en del blåhvite som bedyrer at de kun bryr seg om eget lag og ikke bruker tid på å hate RBK, viser historien at følelsene ikke er ensidige.
Føler et eierskap til gullet
“Trøndersk arroganse” ropes det selvfølgelig om når vi skriver fra tabelltoppen for første gang på noen år. Selv vil jeg nok dessverre aldri kvalifisere til noe mer enn skaptrønder, men jeg deltar gjerne. Etter mange år bortskjemt med suksess føler vi et visst eierskap til gullet i Tippeligaen.
Å måtte se erkerivalen vinne like mange seriemesterskap som oss selv siden gullrekka stoppet er selvfølgelig tungt. Da skulle det bare mangle at vi koser oss i glansen når "troillan" får det til. Vi vet jo at vi får det i retur ved neste bølgedal. Det er naturlig.
Så hvorfor denne voldsomme antipatien mot denne blå klubben?
Bensin på et bål som allerede brant
Akkurat som at mange tror de hater RBK fordi vi støvsugde markedet for alle gode spillere, eide dommerne, systematisk øvde på å jukse oss til straffespark, styrte forbundet, forgiftet grunnvannet og mye annet moro, så er det ikke nødvendigvis sånn at enkeltsituasjoner rasjonelt kan forklare dette.
Over tid så misliker man enkelte lag mer enn andre, og ting som skjer underveis bare forsterker det man allerede føler. Hater jeg f.eks. Molde på grunn av Fostervold-filmingen? Nei, akkurat like lite som at John Pelu er årsaken til at noen hater RBK. Det er bensin på et bål som allerede brant.
Klart, det er ikke vanskelig å finne grunner til å mislike noen når man allerede er i gang. Det er heller ikke vanskelig å konstruere fantasi-scenarier som ikke nødvendigvis trenger å berøre virkeligheten mer enn unntaksvis.
Ankom Lerkendal i helikopter
Jeg ser for meg lørdagen der Kjell Inge Røkke ankommer Lerkendal i helikopter, men denne gangen får han lov til å lande i midtsirkelen før avspark, og gliser bredt i dollardressen sin. Samtlige trøndere brøler av full hals for å ønske ham et skikkelig velkommen til Trondheim, mens et hundretalls romsdøler rocker til kjenningsmelodien “Money, Money, Money, Money, Money”.
Yes, skal man først ha et fiendebilde så blir det ikke mer spektakulært enn wrestling fra 80-tallet!
Kjernen på tribunen synger brunkremen av smurfene så de står igjen grå og uten selvtillit. Bortesupporterne blir maktesløse vitne til fotballkampen som vil huskes som idrettens utgave av “The Red Wedding”.
Selve kampen vinner vi 8-0 etter total dominans fra start til slutt. Det siste målet kommer 3 minutter på overtid når Helland drar 13 tunneller på rad på Berg Hestad før han læbber avgårde et skudd som svimeslår Forren før det lander i krysset. Ydmykelsen kunne kun vært mer komplett om NFF vedtok å erstatte “Handshake for peace” med teabagging etter kampslutt.
På torget i Trondheim fester man til langt utpå onsdag morgen, og litt forsinket blir midtsommer feiret med å brenne Darth Vader på bålet.
Kampene lever sitt eget liv
Det eneste jeg vet med noenlunde sikkerhet er at det ikke blir sånn. Tabellsituasjonen betyr ingen verdens ting kl. 18.00. Disse kampene lever sitt helt egne liv. Historien kommer til å huske resultatet, ikke alle “hva om”-scenarioene som titusenvis av supportere kjører i hodet sitt frem til kampstart.
I dag får vi fasiten.
Og det vil nok vise seg at selv i denne kampen kan man ikke få mer enn tre poeng. For min del håper jeg de blir igjen i trøndelag.
Lillebrors "rævafotball" sikret et maktskifte i Norge
- Som fotballtrener får du sparken. Jeg gjør alt jeg kan for å utsette det så lenge som mulig.
Kjære lillebror Molde. Du som alltid har vært nummer to, alltid litt mindre, litt kjedeligere og litt mer bortskjemt.
Derfor takket Helland nei til Molde to ganger