— Mine største øyeblikk på Nadderud har handlet om veldig viktige ting, som opprykk eller gull, eller at vi har noe i Tippeligaen å gjøre. Uansett kommer ikke Rosenborg-kampen opp på det nivået. Med mindre vi slår dem 5-0 ...

MR. STABÆK: Ingebrigt Steen Jensen. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix

Ingebrigt Steen Jensen har viet 45 år av sine liv til fotballklubben på Bekkestua.Mr. Stabæk har opplevd oppturer og nedturer, store og små. Andre pinsedag vil hans andre hjem – gamle og slitte Nadderud stadion – være vertskap for serieleder Rosenborg. Gullfavoritten mot den nederlagsdømte. Laget med det soleklart største budsjettet (159 millioner kroner) mot laget med ett av de minste (43 millioner, 16 av dem brukes på alt rundt A-laget).

Rosenborg kommer til et stadion der VIP'ene får servert kaffe i andre etasje på en Moelven-brakke og der det er tak over 1200 av de 4200 setene.

At dette skulle bli en toppkamp var ikke i noens manus. Derfor klyper man seg selv i armen på Bekkestua.

— Det er uforståelig. Det skal ikke være mulig. De tre vi har på topp (Diomande, El Ghanassy, Asante) møtte hverandre i garderoben rett før seriestart.

Må ha ny arena

Årets Stabæk-historie er en omskrevet versjon av den fra i fjor. Men Steen Jensen tror ikke det skjer en tredje gang.

— Det er noen ting vi må få på plass. Det som er viktigere enn Bob Bradley, det som er viktigere enn om vi slår Rosenborg, er at vi får på plass en ny arena på Nadderud. Det er mulig å trylle et år eller to, men ikke over tid. Derfor er en ny arena prioritet nummer én, og det er noe vi jobber med. Vi jobber med planer og tror vi skal kunne klare det. Men neppe før i 2018 eller 2019. Vi har bedt Steen Jensen om å plukke frem sine syv største Nadderud-øyeblikk. Gullkampen mot Vålerenga i 2008 er den største. Men de seks andre vil han ikke rangere, fordi det er ulike årsaker til at de er så store.

1979, Stabæk-Sørumsand 4-3:

— Jeg spilte selv, jeg var venstreback og kaptein. Vi hadde 18 kamper uten tap i 4. divisjon og spilte kvalik om opprykk til 3. divisjon mot Sørumsand. Vi vant 4-3 etter et kjempedrama. Det var et kjempekick. Det året ble jeg kåret til årets spiller i Asker og Bærum. Jeg var kanskje litt treig, hvis ikke hadde jeg hatt landskamper. Haha!

1986, Stabæk-Lommedalen 2-0:

— Det året var jeg oppmann. Vi spilte opprykkskamp fra 5. divisjon mot Lommedalen. Vi måtte vinne den siste kampen, og vi vant 2-0. Vi rykket opp og jeg husker at jeg etterpå var på vei til et reklameseminar. Jeg kjørte bil og var så lykkelig som en mann kan være.

1994, Stabæk-Strindheim 2-1:

— Det var opprykkskamp for å få spille i Tippeligaen. Vi slo Strindheim 2-1 og opprykket var klart. Det var helt uvirkelig. Vi gikk rett fra 2. divisjon til Tippeligaen. Dette var kanskje det året det var lettest å rykke opp, fordi serien året etter skulle utvides fra 12 til 14 lag. Men uansett: Vi skjønte vel egentlig ikke hva som hadde skjedd. Det kom helt plutselig. Vi hadde jo i fem år hatt visjonen «Ullevaal 1995». Nå ble det ikke cupfinale og Ullevaal, men noe større: Tippeligaen 1995.

BRØT SAMMEN: Det var altfor mange tilskuere i den første eliteseriekampen på Nadderud i 1995. Blant annet brast gjerdet foran Klanens supportere sammen. Foto: Jon Eeg, NTB Scanpix

1995, Stabæk-Vålerenga 0-2:— Den første tippeligakampen på Nadderud, og kanskje den mest minneverdige. Det var 13.000 på kampen, 8000 mer enn det var plass til. Folk hang i lysmastene og gjerdene brøyt sammen. Folk trillet ned fra det som da var hovedtribunen. Den gangen hadde vi etablert «Bærget de Smaa». To av dem som trillet ned og ble liggende var dagens kaptein Morten Morisbak Skjønsberg og Henning Hauger. Alt kollapset, vi skjønte ikke hva som traff oss. Klansmedlemmer løftet sikkerhetssjef og altmuligmann Arild Thorp, bar han ned til Kiwi og satte han bak kassa der. Det er helt sant!

BANKET RBK: Rosenborgs Trond Egil Soltvedt i aksjon mot Stabæks André Flem i en kamp vertene vant 2–1 på Nadderud. Foto: Rune Petter Ness, NTB Scanpix

1995, Stabæk-Rosenborg 2-1:— Vi sleit på nedre halvdel av tabellen og skulle møte Rosenborg, som tre dager senere skulle spille Champions League-kamp. De hadde Harald Brattbakk, «Mini», Erik Hoftun, Ørjan Berg og Roar Strand på laget. Men vi slo dem 2-1, og skjønte at vi klarte å overleve i divisjonen etter den seieren. Vi skjønte også at vi hadde noe i toppfotballen å gjøre. Andreas Mayer scoret seiersmålet og vi solgte ham til Rosenborg rett etterpå.

2008, Stabæk-Vålerenga 6-2:

— Vi hadde i realiteten tatt gullet før denne kampen. Fredrikstad hadde fortsatt en teoretisk mulighet, men da måtte de vinne begge de to siste kampene, samtidig som vi tapte. Og de måtte score 20 mål mer enn oss. Det ble en uforglemmelig fest. Kampen var utsolgt 14 dager i forveien. Jeg sto på indre bane og fikk dele ut gullmedaljene. 10.000 mennesker hadde møtt opp på vill fest på Bekkestua på kvelden. Året etter skulle vi flytte inn i Telenor Arena og spille Champions League-kvalik. Da hadde vi muligens, sett bort fra Rosenborgs beste utgaver, det beste klubblaget vi noensinne har sett i Norge. Vi hadde en offensiv slagkraft ingen norske lag har hatt.

RYKKET OPP: Stabæk spilte 1–1 mot Bodø/Glimt i siste kamp i 2013 og laget rykket sensasjonelt opp til eliteserien. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB Scanpix

2013, Stabæk-Bodø/Glimt 1-1:— Vi rykket opp til Tippeligaen igjen etter 1-1 mot Bodø/Glimt i den siste kampen. Det var helt mirakuløst, for det var den mest vanvittige sesongen noensinne i Stabæk. Det siste halvannet året hadde vi blitt kastet ut av Telenor Arena, vi gikk fra et budsjett på 85 til 25 millioner i løpet av én uke, vi måtte fristille alle spillerne, kutte administrasjonen fra 32 til seks personer, vi måtte la trenerne gå, vi var tiltalt for bedrageri på grunn av overgangssaken, og var uthengt som de verste svindlerne i norsk idrettshistorie, og vi mistet sponsorene. Alt dette skjedde nesten samtidig! Vi fikk heldigvis kjempegod hjelp av supportere som støttet oss med penger, uten dem hadde vi rykket ned i 2. divisjon. Men vi hadde bare fire poeng på de fem første kampene, og lå under 0-2 mot Follo i den sjette. Da grep Gud inn og vi vant 3-2. Det var som om Gud tenkte: «Nå har disse gutta fått nok, at de i det hele tatt står oppreist er et mirakel». Vi vant fire kamper som ble avgjort på overtid. Det var en flyt mot slutten som var helt uvirkelig. Vi spilte 1-1 mot Bodø/Glimt, men vi hadde ikke rykket opp dersom Hødd hadde slått Mjøndalen. Hødd ledet 1-0, men Mjøndalen snudde og vant 3-1!