Første gang jeg traff Knut Torbjørn var som 16-åringer i et sluttspill for kretslag. Begge med klare mål og ambisjoner om å klatre til topps. Han var best. Der også. Og startet en karrière som spiller som skulle gi han blant annet tre seriemesterskap og fire A-landskamper.

Likevel er det andre sider enn spillerkarrièren som gjør at et samlet Fotball-Norge trengte en pustepause da nyheten nådde oss.

Knut Torbjørn var en markant person. Som trener, leder og inspirator. Men aller størst som medmenneske.

På alle felles samlinger og kurs vi har deltatt var det et par ting som alltid gjentok seg. En tydelig stemme som aldri var redd for å fronte sine synspunkter, velformulert og poengtert. På kveldene rundt et måltid var det alltid trangt rundt han.

Du følte bestandig at du hadde trukket et vinnerlodd dersom du fikk plass i nærheten av en fantastisk historieforteller med en spennvidde i kunnskapen vi andre bare kunne misunne han. Som sin far kunne han dosere om alt fra romersk historie til lokalpolitikk med patos mens vi som lyttet var takknemlige for påfyll.

Venn og menneske

Noen kolleger forblir bare det. Andre former deg som venn og menneske. Med Knut Torbjørn gjaldt det siste for meg. Fordi han var så lett å like. Og fordi han var så enkel å respektere.

Samtidig var han en vinner i hele sitt vesen. En liten periode hendte det vi spilte squash sammen. De som var så heldige å få oppleve han i denne rammen, eller som konkurrent på sidelinjen, var aldri ett sekund i tvil om at vi så en ener i aksjon.

Dette var noe av grunnen til hans suksess som trener. Både i Ålesund, Moss og Fredrikstad har han satt spor som gjør at han alltid vil bli omtalt med dyp og inderlig kjærlighet hos dem som bryr seg om de ulike klubbene. I Fredrikstad tok han byens stolthet fra nivå tre til toppen på kortest mulig tid, og avsluttet med å bli cupmester i 2006. Likevel er jeg ikke i tvil om at hans egenskaper som menneske var den viktigste årsaken til suksessen han opplevde. Som trener blir du umiddelbart avslørt dersom du «spiller en rolle».

Knut Torbjørn var seg selv. Det var mer enn godt nok.

Nettopp denne åpenheten tok han med seg da han sto frem med egne utfordringer under tiden som sportsdirektør i RBK. At en så markant skikkelse valgte åpenheten ga han ytterligere respekt og tillit langt utover fotballens grenser.

Et forbilde

Også derfor var han mer enn en trener. Han var et forbilde. De siste årene jobbet han med unge fotballspillere, som trener for aldersbestemte landslag, og som utviklingsansvarlig på Wang Toppidrett.

Ungdommen kan knapt ha ant hvor privilegerte de var som hadde en trener som så alle. Og som så alt hos alle. Knut Torbjørn brydde seg om det hele mennesket, ikke bare om fotballspilleren.

Sist sommer var vi begge, som vanlig, instruktører på Dagfinn Enerlys fotballcamp på Hankø. Der var også hans far, Nils Arne Eggen. Det var en gave å få være vitne til at de to «småkranglet» vennlig en time om banestørrelse eller antall spillere på hvert lag før øktene — til det beste for ungene.

Bak lå en dyp og inderlig «tosomhet», et lite lag som sammen hadde skapt så ufattelig mye for så ufattelig mange. Det lyste gjensidig stolthet av de to sammen på gresset der ute noen vakre sommerdager. Bilder som er gode å ha i hodet på en dag som dette.

Vi er så mange som er blitt fattigere med hans bortgang. Hele Fotball-Norge vil merke et stort tap. Kolleger i de andre delene han var involvert i vil sitte igjen med et ønske om at dette aldri hadde skjedd.

Likevel er det en ting vi har felles. Vi er alle så inderlig med dem som sitter igjen med den største sorgen, og det største savnet.

Knut Torbjørns nærmeste skal vite at vi er mange som har et brennende ønske om å få lette litt av byrden når det er mulig, og at dere er i våre tanker.

Vi lyser fred over Knut Torbjørns minne.