Vi leverte en solid prestasjon mot gruppefavorittene fredag kveld.
Defensivt var det denne gang et lag som hang mye bedre sammen enn på lenge. Forsvarsspill handler om å nekte motstandere rom og tid. Det mestret vi det aller meste av kampen. Denne gang greide vi dessuten å variere presshøyden ved å stresse de sveitsiske igangsettingene fra utspill og innkast på deres halvdel.
I tillegg fremsto vi mye mer samlet og besluttsomme i gjenvinningsfasen. Summen av dette gjorde at motstanderne aldri fikk følelsen av å kunne styre rytmen uforstyrret. Vi kan gjerne diskutere hvor klokt det er rent taktisk, men mentalt gir det eget lag en ekstra dose energi å slippe og vente på en motstander som får trille ball i store deler av kampen.
God stopper
Vegard Forren ga det etablerte angrepsspillet en ny dimensjon. Plutselig fikk vi en midtstopper som med et presist venstrebein, og godt overblikk, evnet å vende spillet ut mot Daniel Braaten bredt til høyre i banen. Vi lyktes med «light-utgaven» av Flo-pasningen i så stor grad at Sveits ble tvunget til å ta hensyn, og samlet mange spillere i nærheten av Braaten. Dette åpnet rom andre steder.
Vår høyrekant er i ferd med å fjerne alle myter om seg selv som en «av og på-spiller». Nå har han vært blant våre aller beste spillere i samtlige tre kvalikkamper.
Det mest gledelige var likevel at vi, i alle fall før pause, greide å koble på spiss og indreløpere i noen angrep med korte avstander til hverandre, slik at vi kunne angripe med flere enn kun vår øverste spiller. Vi varierte mellom ulike rom, og ulike oppbygde angrep i våre beste perioder før hvilen. Og vi var truende på dødball.
Må vinne dødballene
Et norsk lag skal vinne dødballkampen i kampen. Vi gjorde ikke det mot Sveits, fordi to feil ga et baklengsmål i denne fasen av spillet. Samtidig var vi langt mer presise, aggressive og timet så godt på egne dødballer at kun marginer og en god keeper hindret flere scoringer.
Var alt prikkfritt? Nei. Vi kan fortsatt gå tettere med våre backer på motstanders kanter og hindre innlegg. Vi kan bli bedre i egen 16-meter til «å ta ut motstandere» på dødballer og innlegg imot. Og vi er fortsatt upresise i pasningsspillet vårt i perioder hvor det er trangt, både i kontringer og mot etablert forsvar.
En helt annen kamp
Da er vi inne på vår største utfordring mot Kypros: Dette blir en annen type kamp som kommer til å kreve mer av det vi behersker dårligst — spill mot forsvar i balanse. I motsetning til Sveits vil ikke kypriotene føle seg som favoritter, og kjenne en slags forpliktelse til å styre kampen. Vi vil ha ballen mer, og vi vil oftere møte et lag med flere spillere mellom ball og eget mål denne gang. Det har sjelden vært en norsk «favorittøvelse».
Sånn sett passet det dårlig at Håvard Nordtveit må stå over. Mot Sveits viste han hvorfor han spiller fast hver uke i Bundesliga, og var fremoverrettet offensivt. Han kan erstattes av Henning Hauger (dersom han blir sykdomsfri), som vil gi oss defensiv trygghet. Eller ved å bruke en mer kreativ spiller som anker.
Magnus Wolff Eikrem vil gi oss en god pasningsfot dypt i banen, som kan være spesielt effektivt når vi nå har kanter med fart nok til å true bakrom. Det er litt mer risikabelt, men det er også en nødvendig erkjennelse av at ett poeng ikke er mer enn brukbart her.
Resten av laget gir seg trolig selv etter kampen i Bern. Er vi like solide i det defensive og i overgangsspillet begge veier, er vi et godt stykke på vei til seier. Men det må kombineres med å bryte neste barrière: Finne et variert og presist angrepsspill i en kamp der vi er favoritter.
Greier vi det, har vi kommet svært godt ut av noen avgjørende dager for norsk landslagsfotball.
