På åtte år stupte Norge fra å være nest best i verden til 42. plass på Fifa-rankingen.

I denne perioden har Norge hatt tre forskjellige landslagstrenere. Alle har felles kurve. De startet med fantastiske resultater, fløt på en bølge av optimisme og selvtillit, men pilen pekte etter hvert kraftig nedover.

I Egil Olsens tilfelle kom den største nedturen i 1995/96 da Norge spilte åtte kamper uten seier. Han rettet opp nesten alt med å gå ubeseiret gjennom den påfølgende VM-kvaliken.

Sembs suksess

Sembs lag vant ni kamper på rad, en seiersrekke hverken Drillo eller noen annen norsk landslagssjef har matchet. Norge var ubeseiret i 12 kamper helt til de møtte Tyskland i november. Det endte med 0-1 tap, men Norge vant sjansestatistikken 7-2 i den kampen også.

Åge Hareide fløt på en nesten like stor medgangsbølge, bare ett tap på de første 22 kampene, men i det siste er statistikken blitt dyster lesning.

Drillo blir for all tid stående som den geniforklarte norske landslagssjefen. Han skapte noe nytt, en slags norsk geriljafotball basert på grundig analyse, som overrumplet alle motstanderne. Egil Olsens aversjon mot jåleri og hang til å rendyrke det effektive, ble omdiskutert, utskjelt og latterliggjort. Men resultatene er udiskutable.

Årets landslagssjef

I 1999 ble Nils Johan Semb en ære til del som ingen annen norsk trener har oppnådd. Det respekterte fotballmagasinet France Football kåret nordmannen til årets landslagssjef i Europa. Et bevis for at Norges resultater vekket internasjonal oppsikt.

Sembs mannskap slo knockout på alle motstanderne i EM-kvaliken.

Georgia, Hellas, Albania, Latvia og Slovenia måtte gi tapt.

Målforskjellen i EM-gruppa var 16-3. Fifa-pilen pekte rakt til værs igjen. Norge var blant de ti beste i verden et helt år. På den tid så det ut til at Nils Johan Semb hadde lykkes med sin ambisjon om å utvikle den norske spillestilen.

Spill tuba!

Entusiasmen tapte seg litt året etter. Norge fremsto gjerrig og fantasiløst i EM-sluttspillet. En landskamp mot Finland var så svak at fotballpresidenten tok seg den frihet å spørre spillerne om de heller burde spilt tuba. På sesongens siste seks kamper scoret Norge bare to mål og kom skjevt ut i VM-kvaliken.

Semb kom under kraftig kritikk. En pinlig dårlig 1-0 seier over Luxembourg var Sembs eneste triumf på de siste åtte kampene i 2003. Igjen falt Norge som en stein på Fifa-rankingen.

Åge Hareide skapte ny optimisme da han tok over landslaget. I sin retorikk distanserte han seg kraftig fra det folk etter hvert oppfattet som en destruktiv og primitiv spillestil. Hareides ambisjon gikk mer i retning av å skape et ballbesittende, underholdende landslag med spill gjennom midtbanen i kontrast til den omdiskuterte Flo-pasningen.

Hareides publikumsfrieri slo an i starten. Norge oppnådde gode resultater og klatret bratt på rankingen. Men da de viktige kampene kom, så fremsto Norge igjen ganske primitivt.

Norge faller igjen på rankingen og Hareide er under det nivået han overtok på. Med den siste tapsrekken en det grunn til å frykte at Norges fall i på Fifa-rankingen ikke er over.