Så var den tiden på året her igjen. Vi kjenner lukta av sagmuggen. Sesongen nærmer seg. Det er tid for brød og sirkus. Det er i alle fall slik mange liker å tenke om oss. Oss tullingene. Ja, oss supporterne. «Send in the clowns». På et gitt signal kommer vi inn og oppfører oss som tullinger. Så blåser dommeren av igjen, og vi går tilbake til våre vanlige liv.

Kanskje overdriver jeg. Ja, mest sannsynlig gjør jeg det. Men det kan til tider virke sånn når en eller annen gluping kommer med en ide om «å ringe inn den der supportergjengen» for å heie litt. De er jo så glade i å rope og hoppe, så hvorfor ikke leie dem inn til dette arrangementet, eller de er vel gjerne statister gratis i denne videoen.

Mange vet selvfølgelig at det ikke er sånn. Denne spalten var i fjor blant annet en velkommen nyansering til bildet. Min livshistorie fikk dere blant annet, og mange andre bidro med godt reflekterte innlegg som viste noe av mangfoldet i supporter-Norge.

Nå har det vært stille ei stund. Ventetiden har vært lang, og nå er den heldigvis snart over.

Supporteren våknet til liv

Så hva er det vi har ventet på? Jo, først og fremst fotballen selvfølgelig. Nytt år og blanke ark. Hvordan vil den nye spissen slå til? Hva skal vi gjøre uten venstrebacken som forsvant? I år skal vi jaggu slå erkerivalen.

Men på et punkt har fordommene rett også. Vi har ventet på å komme inn og oppføre oss som tullinger. På å ta et par øl med gutta, heve skjerfet og synge av full hals. Herregud, som vi har venta.

Ikke fordi vi ikke har noe bedre å ta oss til, og liker å rope for ropingens skyld. Men fordi vi er så forbanna glad i den der klubben vår.

Så hva bruker vi den ventetiden på da? Jo, vi har ikke ligget på latsida. Vel, i desember gjorde nok mange det. Sesongen var over, og det var på tide å ta igjen det forsømte på andre områder. Man hadde plutselig fri noen helger til å få gjort andre ærend. Og så skulle man gjennom julestria, tilbringe tid med venner og familie. Måke snø, gå på ski, ta en fest.

Øystein Helde Fossum, Rosenborg-supporter og styremedlem i NSA.

Det går noen uker av det nye året, og da begynner det jaggu å krible igjen. Supporteren i deg ivrer etter å våkne til liv. Januar og februar er rolige måneder i supportermiljøene skulle du kanskje tro? Vel, ikke blant de ivrigste. På årsmøtet i egen supporterklubb ble de passende beskrevet som «kjernen i Kjernen». I alle miljø har man noen som er ivrigere enn andre, som holder hjulene i gang. Og man gjør det på så mange ulike måter. Noen avholder årsmøter, setter budsjetter, tar på seg verv, skaffer utstyr og legger en salgsstrategi. Andre booker inn busser og setter opp turer. Noen skriver blogger, eller engasjerer seg politisk i egen klubb. Andre foretrekker å bruke mest mulig tid på å komponere sanger, lage skisser og male banner. Noen tar like godt på seg alle hattene og gjør «all of the above».

Ikke for alle

Det er i alle fall sikkert at norske supportermiljø fungerer ikke uten disse personene. Disse personene som til dels har jobbet ræva seg av også i januar og februar, til tross for at det ikke er fotballsesong. De som har lagt ned utallige gratistimer, på siden av jobb, familie og venner. Mange rundt om kring tar nok mye av den innsatsen for gitt. Mange møter opp på stadion, synger sangene og drar hjem igjen. Ting fungerer, og man tenker ikke mer over det.

Supporter-Norge er avhengig av begge disse kategoriene. Å dedikere livet sitt til en fotballklubb er ikke for alle, rett og slett. Men vi skal ikke se bort fra at vi går glipp av noen personer som kunne tenke seg å bidra mer, men ikke vet hva som gjøres, vet hva man kan bidra med. Det er ikke farlig skal man vite, og man kan få seg venner for livet. Venner med like interesser.

Miljøet er fullt av dyktige mennesker

Selv har jeg brukt vinteren på engasjere meg enda litt mer i supporterinteresser, og har tatt på meg et verv på nasjonalt nivå, i Norsk Supporterallianse. Om noe, så bekrefter det ekstra innblikket jeg har fått gjennom det så langt, at supporter-Norge er full av dyktige mennesker. Mennesker som befinner seg langt fra den «flokk– og bermbeskrivelsen» som enkelte medier noen ganger liker å stemple oss med.

I Kjernen har en god gammel beskrivelse vært: «Vi består av vanlige folk i alle aldersgrupper. Vi er selgere, montører, ledere, saksbehandlere, professorer, prester, leger, IT-konsulenter, ingeniører, bakere, kokker, snekkere, elektrikere, rørleggere, lærere, førskolelærere, bankfunksjonærer, eiendomsmeglere, studenter, skoleelever, arbeidsledige, pensjonister, kort sagt de aller fleste yrkesgrupper. Akkurat som i samfunnet for øvrig. Noen har familie, andre har det ikke. Mange av oss tar oss gjerne en fest i ny og ne. Noen stemmer blått, andre rødt. De aller fleste av oss er ikke å finne i noe strafferegister. Vi har imidlertid en ting felles: Vi elsker Rosenborg og ønsker å gi av oss selv for at laget skal gjøre det best mulig.»

Denne beskrivelsen kan du nok putte på de fleste miljø i Norge. Det er ikke noe som utgjør en typisk supporter, utenom at han elsker klubben sin. Det er ikke noe som skiller en som synger i ny og ne, fra en som reiser med klubben året rundt, bortsett fra graden av engasjement, og kanskje tilgjengelig tid.

Det er alltid rom for flere!

Selv ramla jeg tilfeldig over supportermiljøet for 17 år siden, jeg var en helt annen person da enn nå, men jeg er her likefullt enda. Det tok noen år før jeg turte å engasjere meg ekstra, utover det å synge på kamp og en tur i ny og ne, men jeg angrer aldri på det valget.

Nå er som sagt snart ventetiden over. Første hjemmekamp er like rundt hjørnet, og da håper jeg du liker det. At du liker den nye sangen som runger, at vi maler på på tribunen til det forløsende målet kommer eller liker synet av banneret som er malt på fritiden nå i den mørke vinteren. Det banneret med budskapet som ga spissen den ekstra gutsen til å putte det der målet. Så håper jeg du tenker etterpå, at det kanskje var på tide at du også «ramler tilfeldig over supportermiljøet»?

Og så du da, du som allerede står der sammen med oss. Du som har stått der i mange år, men opplever at du er hakket mer engasjert enn kompisene dine. Kompisene som glatt kan stå over en kamp hvis det er noe annet som skjer. Jeg håper du tenker at neste gang skal jeg møte opp når jeg ser oppslaget om den dugnaden, slik at jeg kan være med å male det banneret. Neste gang møter jeg opp på det medlemsmøtet for å se hva de snakker om. Eller på den turen som er satt opp. Velkommen skal du være, det er alltid rom for flere!