Fotball er ferskvare, en idrett der de fleste supportere er begunstiget med korttidshukommelse, og der det sjelden males med andre farger i skrinet enn svart og hvitt.

Nyttårsaften var kontrastene mellom to av verdens største klubber i samme land for mange nettopp svart og hvitt. Real Madrid hadde nettopp vunnet VM for klubblag, tronet på toppen av La Liga etter å ha spilt mesterlig fotball nærmest hele høsten.

Tre timers togtur nordøst for hovedstaden var stemningen en helt annen. Barcelonas høst hadde vært en fryd... for de aller fleste andre klubber enn seg selv. Resultatene var gode, prestasjonene ujevne og atmosfæren en smule forgiftet.

Lionel Messi hadde fått beskjed om at han skulle starte på benken borte mot Sociedad et par dager senere. Både han og Neymar hadde blitt innvilget noen ekstra dager hjemme i juleferien for å lade batteriene , og trener Luis Enrique ville gi dem en myk start på kommende ukers tøffe program.

Søndagen kom, og de to kunne se fra benken at lagkameratene manglet alt som har kjennetegnet klubben da de tok fotballen til et nytt nivå. 1-0-tapet var fortjent. Samtidig utløste det, skal vi tro rapportene fra såkalt sikre kilder, starten på det som kunne blitt en borgerkrig.

Aftenpostens fotballekspert Lars Tjærnås. Foto: Ørn E Borgen

Pep Guardiola har sagt mye klokt. Et av rådene han ga sine etterfølgere var å aldri, aldri sette Messi på benken eller bytte ham ut. Den lille magikeren er skrudd slik sammen at han vil spille alt, alltid. Han reagerer som et barn fratatt den gule spaden i sandkasse hvis han blir redusert til en tilskuer.

Rovdrift på spillerne

Historien vil ha det til at Messis frustrasjon nådde opp til president og styre. Valget mellom en fornøyd Messi eller en trener er trolig av det enkle slaget. Enriques ultimatum var like enkelt: Skaff oss resultater og fornøyde spillere, eller skaff en annen jobb.

Samme helg tapte også Real Madrid. Riktig nok var prestasjonen akseptabel, men de røk 1-2 borte mot Valencia i en vidunderlig fotballkamp. Det var starten på en periode med veldig ujevne resultater , og minst like ujevne prestasjoner.

Det som etter min mening var verdens beste lag i kalenderåret 2014 har i 2015 sett ut som et slitent lag. Litt brutalt sagt: De kan takke seg selv.

Carlo Ancelotti har over lang tid dratt store veksler på sine nøkkelspillere. De gjør få bytter på laget, selv i en tid der benken er full av spillere som utvilsomt ville kunne bidra til å hente tre poeng enten i liga eller Champions League. Verst var kanskje likevel privatkampen, eller Dubai Challenge, mot Milan 30 desember. Rett etter en svært anstrengende sommer og høst, som kuliminerte med VM for klubblag velger de altså å spille en kamp ekstra i Dubai der penger må ha trumfet sunn fornuft.

Om alle skadene de nå rammes av er summen av totalbelastningen har ikke jeg fasit på. Jeg nøyer meg med å si at jeg er helt sikker på at det er en medvirkende faktor.

Savner Modric

Real Madrid har kunnet sette sammen et lag med mange offensive spillere fordi de bakerste greier seg i verste fall i undertall når motstander kontrer. Med nesten hel bakre ledd ute samtidig har de blitt avslørt.

Dessuten er savnet av Luca Modric påtagelig. Den lille kroaten er bildet på en moderne midtbanespiller, en toveisspiller som jobber knallhardt uten ball, og "tryller" med den.

Parallelt med dette har vi sett en forvandling hos Barcelona. Det litt statiske og langsomme laget som så ut som en eldre og svakere utgave av seg selv ser nå ut som de er på vei tilbake til det de en gang var. Luis Suarez har begynt å score, Neymar og Messi fortsetter å score, sistnevnte driver igjen en idrett han er alene om på sitt beste (jeg har ikke glemt Cristiano Ronaldo).

Samtidig har Ivan Rakitic bevist at mobilitet trumfer startisk ferdighet når han har fått muligheter på bekostning av en aldrende Xavi. Og det bakre leddet har bevist at angrep er det beste forsvar, også her.

Det høres bare dumt ut å beskrive et ledd som har sørget for fattige 13 baklengs på 23 kamper som lagets akilleshæl. Når jeg likevel gjør det er det fordi de får så ekstremt god hjelp av sine offensive spillere. Motstander tvinges til å bruke enormt med krefter på å forsvare seg, og har lite igjen til å sette Barcelonas backfirer under press.

Men: Det samme bakre leddet har bidratt i stor grad offensivt. Jordi Alba, og Messis spesielle lekekamerat Dani Alves er fortsatt bedre enn de aller fleste i den delen av spillet, og Martin Montoya er i ferd med å utvikle pasnigsferdigheter og egenskaper en mot en som gjør at han kan bli det.

Går sannsynligvis videre

Når de to gigantene skal ut i hver sin åttedelsfinale i CL er derfor forventingene annerledes enn fo bare en måned siden. Real Madrid var nærmest garantert ikke bare å slå ut Schalke, men også å gjenta overkjøringen fra i fjor i samme runde. Barcelona var spådd å få trøbbel mot Manchester City, så sant de ikke sluttet fred i garderoben og ble "seg selv".

Jeg tror fortsatt Real Madrid slår ut Schalke relativt greit. Jeg tror fortsatt Manchester City vil gjøre de to kampene mot Barcelona til en ubehagelig opplevelse for katalanerne.

Likevel er de siste ukene enda en påminnelse på hvor uforutsigbar den idretten mange av oss elsker kan være.