«Livet på toppen» er en fast intervjuserie i Aftenpostens økonomimagasin. Se flere intervjuer nederst.

— Du har vært leder av Geelmuyden. Kiese i 25 år. Hva har vært det vanskeligste i løpet av denne tiden?

— Når du sier ledelse, svarer jeg at det finnes mange former for ledelse. Du har faglig ledelse, resultatledelse, salgsledelse, prosessledelse, verdiledelse, opinionsledelse, politisk ledelse. Jeg har aldri sett en leder som behersker alle disse formene for ledelse like godt. Man må finne ut hvilken type ledelse man skal bedrive i den rollen man har.

- Så hva er din lederrolle?

— Jeg er sjef i GK-Gruppen, der jeg har lederansvar for 120 personer. I GK har vi alltid vært opptatt av faglig ledelse. Vi har et organisk menneskesyn og lover å utvikle våre medarbeidere faglig. Faget er limet i organisasjonen vår.

- Tilbake til utgangspunktet. Hva har vært det vanskeligste du har opplevd som leder?

— Jeg innså for sent at organisasjonen vår var blitt så stor at jeg ikke lenger kunne lede direkte, men måtte lede gjennom ledere. Det var en kjempefeil. Denne endringen gjorde vi ikke for alvor før i 2010. Et par år tidligere gikk jeg til Knut Isaksen, en nestor innen ledelse. Han lovet meg én ting, og det var hjerteinfarkt før fylte 60. Da ansatte jeg dyktige ledere i Norge, Sverige og Danmark. Etterpå etablerte vi ledergrupper rundt disse. De siste fire-fem årene har vi investert mye i ledelse.

- Hvorfor innså du ikke tidligere at du trengte ledere under deg?

— Jeg trodde alle mine kolleger i GK var som meg, at de ønsket å tenke selv uten å bli forstyrret av ledere. Men slik er det ikke med dyktige folk. De vil bli sett, og vi så dem i altfor liten grad. De vil ha anerkjennelse og bli respektert. Så det var en stor feil.

- Du innså dette etter 20 år. Er du en kontrollfrik?

— Nei, tvert imot. Jeg er veldig skeptisk til makt og maktbruk. Dessuten greide jeg å lede dette selv til vi var 60–70 ansatte.

- Drev du et enmannsshow?

— Det kan du godt si. Vi burde bygget ledelse og organisasjon tidligere. Isaksen hadde nok rett i at hjerteinfarkt ville blitt resultatet. Jeg har tenkt til å bli båret ut med støvlene på når jeg er 120. Det ville vært ergerlig å dø som 60-åring.

- Jobber du mindre nå, eller har du bare mindre ansvar?

— Jeg har aldri hatt noe mål om å jobbe mindre. Målet har hele tiden vært å ha det gøy. Jeg jobber uten stress, for jeg ligger alltid i forkant.

- Hva er trikset ditt?

— Når du er 56 år, kan du ikke vinne løpet med de samme knepene du brukte som 30-åring. Du kan ikke hevde deg på arbeidsintensitet og tempo lenger. Du må bruke klokskap og erfaring. Det forutsetter at du får noen øyeblikk der du kan trekke deg tilbake for å få perspektiv og overblikk på ting. Jeg kaller det Zen-øyeblikkene mine. Det kan være turer i skogen, lange skiturer, jogging, eller å se i taket i fem minutter om morgenen.

- I bransjen deres er det lett å finne seg en annen jobb. Du har opplevd at mange medarbeidere har sluttet?

— Det er i noen grad riktig, men husk at mange har GK som sin første arbeidsgiver. Noen finner ut at de har det bedre andre steder, steder som er mindre resultatorienterte, mindre meritterte, og hvor man kanskje ikke har de samme kravene til arbeidsinnsats som her. Kommunikasjonsrådgivning i GK er ikke for alle. Vi er flinke til å hjelpe hverandre over i andre jobber, og vi har siviliserte prosesser.

- Blir du skuffet når folk forlater deg?

— Nei, jeg blander aldri følelser og forretning. Dessuten ligger det alltid en mulighet i at noen gir seg.

- Du går ikke hjem og sover dårlig når det er problemer på arbeidsplassen?

— Nei. Det eneste som er sikkert i en menneskelig organisasjon, er at en tallerken alltid er på vei mot gulvet. Det er alltid noen som har en dårlig dag, profesjonelt eller privat. Min oppgave er å se dette, be folk gå hjem og hvile, bygge opp ting fra bunnen igjen. Fordi vi tar ledelse på alvor, har vi i dag tid og kompetanse til dette. Det hadde vi ikke før.