«Livet på toppen» er en fast intervjuserie i Aftenpostens økonomimagasin, som kommer med avisen hver torsdag.

— Som rektor på BI har du blant annet lagt ned flere avdelinger og studieprogrammer. Motstanden har vært stor hos mange ansatte, og i vinter ble du beskyldt for å ha skapt en fryktkultur på jobben. Hvordan er det å høre noe sånt?

— Det første som slo meg, var at reaksjonene er typiske for en akademisk institusjon. På den ene siden er folk veldig engasjerte i faget og studiestedet sitt, og ønsker selvfølgelig å kjempe for det. På den andre siden må det gjøres overordnede endringer når samfunnet rundt oss forandrer seg. Det eksisterer en spenning der, og denne spenningen nådde et klimaks i vinter. Da kan det gå en kule varmt. Det var ikke behagelig, men sånt må man regne med i denne jobben.

- Ni studiesteder, flere bachelorprogrammer og et par masterstudier er lagt ned. Du var forberedt på at det kunne bli bråk?

— Ja, før jeg ble rektor hadde jeg jobbet i akademia i 30 år. Jeg har vært på andre siden, og vet hva det innebærer. Jeg har aldri vært med på noe kollektivt opprør, men jeg har vært i opposisjon, og jeg har kjempet for mitt eget fagområde. Jeg synes vi er kommet godt ut etter å ha gjennomført svært krevende omstillinger.

- Hvilken beskyldning var verst?

— Det verste var å høre at jeg hadde skapt en fryktkultur. Jeg kjente meg ikke igjen i kritikken. Min vurdering var at uroen først og fremst handlet om faglige interessekonflikter. Sterke følelser ble fremkalt av at enkelte beslutninger gikk på bekostning av noen fagområder og studiesteder. De som ikke fikk sine ønsker oppfylt, opplevde prosessen som dårlig. Da ble min lederstil fort et ankepunkt.

- Hvordan var det å gå på jobb hver dag og møte mennesker som mente du hadde skapt en fryktkultur?

— I det daglige merket jeg ikke så mye til konflikten. Folk var like blide og forholdt seg til meg på samme måte som før. Dette var en sak som de tillitsvalgte tok opp med styret, og jeg forholdt meg til styret frem til saken var ferdig behandlet. Jeg er også bevisst på at når noen er misfornøyde, så blir lederen skyteskiven. Ledere får ofte ganske mye mer overhøvling enn de fortjener. I motsatt ende kan ledere få mer ros enn fortjent når noe går bra.

- Hadde det vært mulig å gjennomføre endringene uten å bli beskyldt for å ha skapt en fryktkultur?

— Noe kunne nok vært forebygget med en mer omfattende dialog, men jeg tviler sterkt på om det ville vært nok.

- Hvordan reagerer du personlig når det står på som verst?

— Det går ikke utover privatlivet mitt, men det er ikke noe hyggelig når ting står på. Det har hjulpet å tenke på at det ikke er meg som person som tas, men min rolle som rektor. Jeg samler på LP-plater fra 60- og 70-tallet, og når jeg dukker ned i en platebunke, kobler jeg helt av. Det er terapi for meg. Det hjelper også å trene en del.

- Tvilte du noen gang på din egen lederkompetanse?

— Nei, egentlig ikke. Jeg la særlig vekt på å opptre ryddig, og det ga trygghet.

- Du tenkte aldri at dette kunne være slutten på din tid som BI-rektor?

— En toppleder må alltid være forberedt på at det kan ta brått slutt. Men de sterkeste reaksjonene kom i forbindelse med at jeg gjennomførte en strategi som var vedtatt i styret, så jeg følte meg veldig trygg på saken.

- Fikk du noen gang lyst til å gå fra alt sammen?

— Tanken streifet meg. Det ville vært uærlig å si noe annet. Men jeg slo det raskt fra meg. Til sommeren er mitt åremål over, og jeg mener vi sammen har lykkes med å skape en enda bedre skole.