Livet på toppen er en fast intervjuserie i Aftenpostens økonomimagasin hver torsdag. Se tidligere intervjuer nederst.

— Du har fått mye oppmerksomhet etter at dere erstattet «Drillo» med Per Mathias Høgmo som landslagssjef. Går kritikken inn på deg?

— Hvis jeg ikke tåler det, blir det vanskelig å ha denne jobben. Det kan være krevende å bli anklaget for å være uærlig når jeg vet jeg har forsøkt å være det motsatte, men jeg synes det er min plikt som leder å holde igjen og ta imot mer enn jeg fyrer tilbake. Jeg svarer også på alle e-poster jeg får, og det blir endel.

- Er det først og fremst sinte supportere som lar sin frustrasjon gå ut over deg?

— Det er litt forskjellig. Av og til må jeg bare svare at «dette er for usaklig», men mye av det er også gode ideer og konstruktive innspill. Jeg prøver å forklare hvordan vi har tenkt og hvorfor vi har gjort som vi har gjort. Det er et privilegium og veldig tilfredsstillende å jobbe for en organisasjon og med en aktivitet som opptar så mange.

- Mange toppledere ville kanskje ikke tatt seg tid til å svare frustrerte supportere. Hva er det med deg som gjør at du velger å bruke tid på dette?

— Det er nok et slags krav til meg selv, nesten en besettelse, mer enn en gjennomtenkt handling. Det begynte da jeg var i Vålerenga, jeg følte det var riktig å svare alle som var opptatt av klubben. Siden har det bare fortsatt. Det handler om respekt for kundene, jeg vil nesten si eierne, av norsk fotball.

- Det virker som du er oppriktig engasjert i jobben din. Hva gjør du for å koble av?

— Jobben min er en livsstil. Jeg er nok av typen som blir mer stresset av å være «av» enn å være «på», og jeg liker å være tilgjengelig for både ledergruppen og familien. Da jeg og kona var to dager på et sted uten dekning, følte jeg nesten ubehag. Både for jobb og barn.

- Skulle du ønske du i større grad kunne nyte det å koble helt av?

— Nei, ikke så lenge jeg nyter kombinasjonen tilkoblet og avslappet. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være et mål i seg selv å være frakoblet.

- Tror du kona di er enig i det?

— Jeg opplever at hun koser seg veldig når vi er tilkoblet.

- Du tok med kona og familien og jobbet i fire år som administrerende direktør i den sørafrikanske fotballigaen. Hvilke spesielle utfordringer innebar det for deg som leder?

— Det var en voldsom utfordring å komme inn som hvit og være sjef for mange svarte i et Sør-Afrika etter apartheid. Det er så mange etniske, historiske og kulturelle utfordringer der som er bortimot umulig å sette seg inn i for en nordmann. Afrikanernes forhold til flerkoneri og hekseri var for eksempel utfordrende. Man må sette seg inn i kulturen og vise den respekt, men også utfordre det etablerte.

- Hvordan gjorde du det?

— Humor ble mitt viktigste verktøy for å få det til å fungere i et så mangfoldig miljø. Blant mine aller nærmeste medarbeidere var det en araber, en jøde, en zulu og en inder. De var veldig forskjellige, men hadde alle til felles at de var proffe og dyktige i jobben sin. Med humor ble også mulige problemer ufarliggjort, og de lo etterhvert mye av seg selv. Jeg brukte mye tid på å bygge en ny bedriftskultur, og jeg har aldri lært så mye som jeg gjorde i løpet av årene i Sør-Afrika.

- Hva av det du lærte har du tatt med deg hjem til Norge?

— Barna våre ble i hvert fall veldig høflige! Jeg er nok blitt mer tålmodig og mer strategisk tenkende. Jeg har nok også mer respekt for roller i arbeidslivet.

- Hvordan kommer denne respekten til uttrykk?

— Jeg kaller for eksempel aldri fotballpresident Yngve Hallén, min overordnede, for «Yngve», jeg snakker konsekvent til ham som "president". Også på tomannshånd. Han syntes det var rart i begynnelsen, men nå går det fint.

Les også: