Intervjuet har stått på trykk i Økonomimagasinet som kommer med Aftenposten hver torsdag. Les flere lederintervjuer nederst i saken.

— Da din sjef, Per-Erik Burud, døde i en båtulykke, var det du som overtok sjefsstolen i Kiwi. Hvordan var det?

— Alt ble snudd på hodet denne julidagen for to år siden. Jeg var på vei til Trondheim på ferie da jeg fikk telefonen om at han var savnet, og snudde bilen umiddelbart. Min første tanke var at jeg måtte tilbake på hovedkontoret utenfor Drammen.

- Per-Erik Burud hadde vært Kiwi-sjef siden 1991. På mange måter var han en del av Kiwis identitet. Over natten ble han borte. Hvordan var de første dagene?

— Jeg følte meg maktesløs. Vi prøvde så lenge som mulig å klore oss fast i håpet om at han kunne være i live. Men sånn endte det ikke. Samtidig forsto jeg og resten av konsernledelsen at vi måtte være til stede for medarbeiderne, at vi måtte gi dem trygghet.

- Du ble ganske raskt konstituert sjef, senere fikk du stillingen permanent. Hvor hentet du kreftene fra?

— Jeg tenkte på Per-Erik og hva han ville ha gjort. Han tenkte alltid positivt og ble aldri stående igjen på perrongen når toget gikk. Det kunne ikke vi nå heller.

- Burud var en sjef som var med på Kiwi-reklamene, som gjerne gikk på hendene og satte seg oppi handlevognen om det var en mulighet for det. Hvordan er det å bli sammenlignet med din forgjenger?

— Jeg er en helt annen person. Jeg kunne ikke være ham, det ville aldri gått bra. Per-Erik gikk på høyoktan hele tiden, mens jeg er en veldig rolig person. Da jeg sa ja til å bli Kiwi-sjef, bestemte jeg meg også for at jeg måtte være meg, bare meg. Det høres ut som en floskel, men det er sant. Nå tror jeg han ville vært stolt av det jeg – og vi – har gjort med Kiwi.

- Hva er den store forskjellen på Kiwi under Burud og Kiwi under deg?

— Det er ingen tvil om at han var den store motoren i Kiwi. Det kan jeg aldri være. Nå er det kollektivet som er motoren. Jeg er mer den som holder i trådene og får det beste ut av folk. Egentlig fortsetter vi bare der Per-Erik slapp og jobber på den måten han lærte oss.

- Hva mener du at du bidrar mest med som sjef?

— Min viktigste oppgave er å gjøre folk trygge, som i «kjapt, trygt og billig». Det gjelder ikke bare kundene i butikk. Trygghet handler mye om at vi som jobber i Kiwi også er trygge, slik at vi tar de gode beslutningene, tør å komme med alle rare ideer og tanker og vet hvor vi skal.

- Du snakker om «vi» – ikke «jeg». Hvorfor det?

— Det er «vi» og ikke «jeg» i Kiwi. Jeg har nok vært for anonym eksternt, og det jobber jeg med. Men jeg synes det er viktig at det ikke er jeg som er Kiwi, Kiwi er oss.

- Blir ikke du som sjef litt borte da?

— Absolutt ikke. Det er ingen tvil om hvem som er sjefen i Kiwi. Men jeg mener at mye av det jeg gjør, det gjør jeg for Kiwis skyld, ikke min egen. Dessuten tar det tid å bli synlig i mediene.

- Etter to år i stillingen som Kiwi-sjef ser du ikke helt komfortabel ut når du blir intervjuet i dag. Er du sikker på at du er komfortabel med å stikke hodet frem?

— Jo da, jeg er komfortabel. Det er en del av pakken når man blir sjef for et slikt selskap. Jeg har vært redd for at man mister noe av det private på veien. Men nå er ikke pressen interessert i meg på samme måte som de er interessert i personlighetene i bransjen, som Stein Erik Hagen og Reitan-familien, som driver Rema.

- Du er en helt annen type enn dem. Hvordan preger det deg som leder?

— Jeg er nok mer nøktern og veloverveid. For eksempel hater jeg å kaste mat. Da må vi bli bedre til å selge unna, eller ha bedre lagersystemer. Men først og fremst er jeg nok en som skaper trygghet og ro i organisasjonen.

- At du er veloverveid, betyr det at du grubler på problemer hele tiden?

— Nei. Jeg tar aldri problemene med meg hjem. Da hadde jeg fått magesår for lenge siden. Men har jeg noe som skal løses, går jeg en lang tur på kvelden eller i helgene på fjellet. Da får jeg ryddet i hodet og tankene. Det gjør godt og betyr at jeg kan komme tilbake på jobb med nye løsninger.

marita.valvik@aftenposten.no