Livet på toppen er en fast intervjuserie i Aftenpostens økonomimagasin hver søndag. Se tidligere intervjuer nederst.

— For ni år siden var du innstilt som kandidat til jobben som NATOs generalsekretær. Hvor misunnelig er du på Jens Stoltenberg nå?

— Jeg finnes ikke misunnelig. Jeg ble innstilt som nummer to, og det er jeg sjeleglad for. Jeg elsker norske fjell og fjorder, derfor valgte jeg å jobbe for DNT og NHO Reiseliv. Brussel har hverken vann eller fjell og er ingen drøm å bo i.

- Men du hadde selvfølgelig tatt jobben, hvis de valgte deg?

— Ja, og det hadde blitt en fire år lang vakt. Men å bruke de samme årene i DNT skårer langt høyere på min lykke- og moroskala.

- I den andre enden – hva er det vanskeligste du har opplevd i din tid som leder?

— Det er én ting ingen ting kan måle seg mot: Å få beskjed om tap av liv. Å være sjef for en organisasjon som risikerer dette, er tøft. Som forsvarsminister opplevde jeg at ansatte på jobb i Afghanistan ble drept. Det var tøft, spesielt i møte med familien.

- Hva gjorde du da du fikk beskjeden?

— I Forsvaret er det innarbeidet gode rutiner for slikt, på alt fra å ivareta pårørende til pressehåndtering og hjemsendelse av kister. Når man først skal håndtere slikt, kan du som sjef ikke ha tryggere forhold enn i Forsvaret.

- Hvordan gikk det inn på deg?

— Det var følelsesmessig steintøft å sette seg inn i situasjonen til sivile foreldre som har lånt vekk barna sine og må betale den høyeste kostnaden. Det var nok erfaringene mine som mor som gjorde at jeg var i stand til å ta det inn. Men det gjorde det også tøffere.

- Som forsvarsminister var du mye på vakt?

— Jeg hadde alltid en satellitt-telefon ved hodeputen, fulgte med på etterretningsrapporter og gikk og grudde meg for om telefonen skulle ringe. Jeg hadde den med på hytta. Bare det å trekke på telefonen gjennom fjellheimen var en påminnelse om at jeg ikke hadde helt fri. Jeg var på jobb 24 timer i døgnet.

- Hvordan taklet du det?

— Jeg sov jo om nettene og gikk ikke rundt og var sliten. Jeg hadde det nok litt som noen venner jeg var på hyttetur med i helgen, som har barn som er russ. De gikk på vakt og lurte på hva barna foretok seg. Det var vel litt sånn – bare at dette varte i fire år, ikke bare en weekend eller to.

- Ledertilværelsen i NHO og DNT er kanskje mer behagelig?

— Nå har vi regel om at mobiltelefonene blir liggende nede på kjøkkenet og ikke får bli med opp i annen etasje. Det må være et skille mellom jobb og fritid. Men tiden som forsvarsminister var den mest interessante, utfordrende og givende perioden i mitt liv, og jeg ville aldri vært den foruten. Jeg kommer aldri til å få en jobb på linje med den igjen. De åtte årene i DNT var superlykkelige fordi jobben var så morsom. Nå gjør jeg mer av det samme – men med hotell og gourmetmat – i den store turistforeningen NHO reiseliv.

- Hva er dine største fortrinn som leder?

— Jeg er strukturert og tydelig. Jeg har for eksempel en detaljert kalender omtrent halvannet år fremover i tid.

- Oi. Hvordan er det med fleksibiliteten?

— De som ikke er så gode til å planlegge, kan slite med å få innpass. Men dette er metoden for en husmor med barn til å komme rundt hverdagen og sikre seg litt fritid. Dukker det opp noe viktig, må jeg avlyse noe annet. I min nye familie blir jeg kalt "Fru Rene Flater" – fordi jeg ofte rydder unna ting før andre har fått tid til å bruke dem.

- Er du avhengig av rene flater?

— Nei, jeg trenger ikke det, men jeg har bare ikke tid til å rydde etterpå. Da skal jeg jo kose meg og sitte i sofaen, tenne i peisen og drikke vin!

- Hva med tydeligheten – kan du bli for tydelig?

— Ja, alle dine sterke sider er også dine svake. Blir du for tydelig, kan du virke overkjørende. Det har jeg fått tilbakemeldinger om hele livet. Men det hjelper å være blid, og jeg vil gjerne høre hva andre har å si – uten at det nødvendigvis betyr at jeg tar hensyn til det. Det er en grunn til at jeg er leder og andre ikke er det.