Livet på toppen er en fast intervjuserie i Aftenpostens økonomimagasin hver søndag. Se tidligere intervjuer nederst.

– Som sjef for DNBs personmarked setter du renten på mer enn hvert fjerde norske boliglån. Det er litt av et ansvar?

– Ja, beslutninger om renten er veldig vanskelige fordi de berører økonomien til så enormt mange mennesker. Rundt meg har jeg et kobbel av gode rådgivere, men til syvende og sist er det jeg som tar beslutningen. Det ansvaret kjenner jeg mye på. I fjor vår hadde jeg bare vært personmarkedssjef i 2,5 måneder da innholdet i de nye og strengere kravene til egenkapital begynte å materialisere seg. Da var det tøft å bestemme at vi skulle justere opp boliglånsrenten. Det ga noen våkenetter.

– Har du ofte problemer med å sove?

– Nei, heldigvis ikke, men jeg ligger våken og tenker utover kvelden oftere enn før. Det er et stort ansvar jeg har påtatt meg.

– Tenker du på om avgjørelsene du har tatt er feil?

– I denne jobben er det sjelden sort/hvitt-beslutninger. Vi veier for og imot og gjør det vi tror er mest riktig, men det er hele tiden tvil. Jeg tror det er bra å plage seg selv med tvil. Det bidrar til at jeg beholder ydmykheten. Arroganse er den største fienden. Hvis du ikke kjenner på tvil, tror jeg du er ute på en skummel vei.

– Du kom til DNB som kommunikasjonsdirektør i 2008, da finanskrisen for alvor slo ut. Og midt oppi det hele ble det gjennomført razzia i en innsidesak mot to ansatte, som dere senere også vedtok en bot for. Det var en tøff start?

– Ja, læringskurven var veldig bratt, og jeg har aldri følt meg så kriminell før som under razziaen. Uten forvarsel troppet det opp 10–12 personer i resepsjonen. Vi ble fratatt mobiler og bedt om å sette oss på ett rom. Det var et sirkus uten like, men jeg tenkte for meg selv at i en slik situasjon er det ekstremt viktig at ledelsen ikke viker unna. Særlig følte jeg et ansvar for å ta vare på min egen sjef. Han hadde det enda verre, og jeg måtte sørge for å få ham i seng om kvelden. Det var sånne, helt basale ting.

– Du la Rune Bjerke?

– Ja, vi var hos NRK nesten hver kveld og etterpå kjørte jeg Rune ned til leiligheten, sørget for at han fikk lagt seg og sa god natt. Det viktigste var at han fikk søvn og klarte å holde hodet kaldt. Vi levde i en boble den høsten.

– Som markeds— og kommunikasjonsdirektør rullet du ut reklamer med puppemodeller, store tatoveringer og George Clooney. Var alle i ledelsen positive til dette?

– Nei, dette var en del av en komplett snuoperasjon for kommunikasjonsstrategien til DNB. Da jeg viste konsernledelsen reklamen med tatoveringene første gangen, var motstanden stor, for å si det forsiktig. Jeg gikk ut av møterommet, deppet og tenkte: "Pokker heller, ser de ikke at dette er bra?" Jeg bestemte meg for at nå må jeg stå for dette. Det gikk så langt at jeg måtte sette Rune ned i en enorm kinosal på konferansesenteret der vi var og kreve at han sa ja eller nei. Så sa han: Vi kjører!

– Du er utdannet journalist og statsviter, mens økonomene dominerer DNB. Tror du noen følte seg forbigått da du gikk fra kommunikasjon og ble sjefen for personmarked?

– Jeg kan ikke utelukke at noen følte det, men jeg tror helt ærlig at DNB har modnet endel de siste årene og at mange også tenkte at det var riktig. Jeg er veldig glad i å jobbe med massemarkedet og det å drive med en banks personmarked er ikke så forskjellig fra å selge matvarer eller elektro. Det er mange av de samme mekanismene.

– Denne våren har det vært mye rabalder rundt marginene på boliglånene til DNB, Rune Bjerkes "spleiselag" og bonus og et upassende brev til Finansdepartementet og Statsministerens kontor. Hva tenker du om disse sakene?

– Det er et par ting vi skulle gjort annerledes. Runes forsøk på å forklare noe komplisert med en metafor, var ingen innertier, noe han selv også har kommentert flere ganger i ettertid. Når det gjelder brevet, må vi kunne si at formen var sjanseløs. Det skulle aldri ha blitt sendt. I en stresset og opphetet situasjon ble det gjort en dårlig vurdering. Men jeg er glad for at kundene er mer opptatt av relasjonen de har til oss enn bonuser og brev.

– Til slutt kommer spørsmålet alle lurer på: Hva skjer med renten?

– Det kan jeg ikke si noen ting om. Renten er et øyeblikksbilde som vi vurderer kontinuerlig. Og der ble jeg jammen meg litt kommunikasjonsmann igjen, gitt!