«Livet på toppen» er en intervjuserie som står på trykk i Aftenpostens Økonomimagasin hver torsdag.

— Du overtok som redaktør for Det Nye på et kaotisk tidspunkt i 2011, da hele ledergruppen og andre ansatte hadde sagt opp, og opplagstallene var fallende. Tøff start?

— Det er helt klart det mest utfordrende jeg har gjort. Det hadde vært store personalkonflikter og uro innad, og så skulle jeg komme utenfra og stake ut kursen videre for å endre dette. Det var egentlig godt jeg ikke visste på forhånd hvor mye det var å ta tak i.

- Hva gjorde du?

— Det første jeg gikk i gang med var en-til-en-samtaler med de ansatte for å finne ut hva som motiverte dem, uten å gå inn i grums som hadde vært. Selv om det var en kjempeutfordring at ledergruppen hadde sluttet, ga det meg samtidig en unik mulighet til å bygge opp mitt eget lederteam. Slik sett var det bra å ikke vite så mye om konfliktene, men begynne helt fra scratch.

- I dobbelt forstand i og med at du ble ansatt mens du var i mammapermisjon?

— Ikke bare var jeg i mammapermisjon. Midt i intervjurundene til jobben fant jeg ut at jeg var gravid med nummer to.

- Hva tenkte du da?

— Jeg tenkte først at dette går kanskje ikke. Men det gjorde det ved hjelp av knallhard prioritering. Det ble hele tiden en kamp mot klokken de fem månedene jeg hadde før jeg skulle ut i ny permisjon. For å få alt til å gå opp, var kjæresten min hjemme til eldstedatteren var halvannet år, og han gikk senere ned i 70 prosent stilling i en periode etter at annenmann begynte i barnehage.

- Hvordan taklet du denne kampen mot klokken?

— Som fersk redaktør satt jeg i gang veldig mye på én gang. Jeg var «hands on» på alt fra redigering til korrekturlesing. Jeg var «all over the place». Kort tid etter fødselen var jeg involvert i jobben igjen.

- Du klarte ikke å gi slipp?

— Det var ikke det at jeg ikke stolte på mellomlederne, men jeg følte et visst ansvar for dem fordi de også var ferske i rollene sine. Men seks uker gammel ble minstemann lagt inn på sykehus med RS-virus. Først da klarte jeg å slippe taket litt og delegere. Det gikk jo fint, og det gjorde noe både med meg og kollegene. Det ble en liten lærepenge.

- Hvordan?

— Jeg lærte at ved å ta et steg til siden, delegere og vise ansatte tillit, fikk man frigjort rom til å tenke langsiktig og strategisk samtidig som mine ansatte blomstret med ansvaret. Jeg er ingen kontrollfrik eller «flink pike» altså, det synes jeg er viktig å understreke. Jeg har aldri vært pliktoppfyllende, drevet av ros eller latt for mye jobbing gå ut over livet mitt. Jeg hadde heller blitt utbrent og sliten hvis jeg hadde vært i en stilling der jeg ikke hadde fått ut mitt potensial.

- Du har jobbet mange år som modell. Er det noe du lærte herfra som har vært nyttig for deg som leder?

— Det gjorde meg veldig selvstendig veldig tidlig, på grunn av hardt arbeid og mye reising alene i ung alder. Allerede i 20-21-årsalderen hadde jeg fått nok av det livet, og trygge rammer ble viktig for meg. Jeg tror nok de erfaringene medvirket til at jeg ble leder såpass tidlig.

- Allerede som 24-åring ble du leder, som redaksjonssjef i Elle. Hvordan har du endret deg i sjefsstolen siden den gang?

— Jeg har fått større tyngde som leder, særlig etter en bratt læringskurve. Mens jeg før var litt mer diplomatisk er jeg blitt mer tydelig på hva jeg forventer av folk.

- Som 19-åring lanserte du begrepet «20-årskrisen» i en kronikk i Dagbladet, om det store forventningspresset i ung alder. Er det dette forventningspresset som har ført deg helt til topps?

— Jeg blir litt flau over å tenke på det, det var jo litt veslevoksent. Jeg har alltid vært ambisiøs, men ikke på den måten at jeg må bli sjef eller tjene mye penger. Som eldst av fire søsken har lederrollen falt naturlig. Men jeg kunne jobbet med hva som helst, bare jeg får bruke mitt potensial.