Lederintervjuet er del av en serie i Aftenpostens økonomimagasin som kommer med avisen hver torsdag.

— Når skjønte du først at du hadde en leder i deg?

— Det har jeg nok aldri skjønt. Men jeg har alltid vært engasjert, og har aldri vært redd for å si hva jeg mener, uansett hvem som er til stede. Jeg var alltid den som ble hanket inn til foreldreutvalg og slikt. Da jeg stilte som tillitsvalgt, tok det bare et halvt år før jeg ledet fagforeningen på hele sykehuset.

- Likevel tenkte du ikke at dette var noe du hadde talent for?

— Jeg tenkte aldri noe over det da. Selv da jeg ledet valgkomiteen for Helse- og sosialforbundet i 2002, falt det meg ikke inn å stille selv, før nestlederen spurte. Det endte med at jeg stilte, og vant.

- Hvorfor stilte du, hvis du ikke ønsket å bli leder?

— Jeg har alltid vært en som gjør det sjefen sier, og når sjefen sier jeg bør stille til valg, er det vel riktig. Jeg vil ikke påstå – selv om det høres selvgodt ut – at jeg har strebet etter å bli leder – jeg er heller blitt løftet opp og frem.

- Hvilke egenskaper gjør at du egner deg som leder?

— Jeg klarer å spille på lag med dem jeg har rundt meg, men også skjære gjennom når det trengs. Det er ikke ofte. Også ser jeg folk. Jeg har alltid hatt døren til kontoret åpen.

- Dine nestledere er mer synlige enn det som er vanlig i LO. Kjører du litt flat struktur?

— Vi er åtte personer i ledelsen, og jeg er opptatt av å utvikle dette som et team. Jeg synes det er viktig at det ikke alltid er jeg som stiller i media, men at vi viser bredde.

- Selv var du mer usynlig i din tid som nestleder. Ville du helst hatt det annerledes?

— Jeg er et menneske som er veldig ledertro, og har stor respekt for beslutningene til den som er valgt til leder. Det var naturlig for meg å bli brukt når jeg ble spurt, og jeg var veldig bekvem med situasjonen. Jeg opplevde det ikke som problematisk.

- Sjefen vet best, sier du. Føler du deg like trygg på det nå, når du selv er på toppen?

— Ja, jeg føler meg veldig sikker på at det jeg sier, er riktig. Og er jeg usikker, har jeg ingen problemer med å hente inn råd og diskutere med andre.

- Du har jobbet på fiskebåt og er utdannet hjelpepleier, de som sitter på andre siden av bordet i lønnsoppgjøret har diverse mastergrader. Hvordan oppleves det?

— Jeg skjønner ikke helt hva du spør om? For meg har det aldri vært et problem – så lenge jeg vet at jeg kan det jeg snakker om, og at jeg har organisasjonen i ryggen, spiller det ingen rolle hva de andre har av teoretisk utdanning. Man lærer ikke bare mens man studerer teori i en utdanningsinstitusjon, man lærer hver dag.

- Hva er det viktigste du har tatt med deg fra yrkeslivet inn i lederrollen?

— Du kan kalle det en stahet, jeg er veldig utholdende og gir meg ikke selv om jeg ikke når målet rundt første sving. Det har jeg fra psykiatrien – å stå i situasjonen selv om man ikke oppnår resultater så lett.

- Bare 8 prosent av oss visste hvem du var før du tok over som leder. Plutselig visste alle at Gerd Kristiansen røykte, og synes trening var litt hysterisk?

— Det var veldig surrealistisk i starten, jeg hadde ikke ventet at jeg fikk et så stort medietrykk. Jeg hadde ikke ventet at hele Norge så på meg som et ikon som skulle stå der og være sunn, frisk og røykfri – jeg tenkte aldri på meg selv som en man skulle se på som et forbilde. Jeg er en enkel jente fra landet. Og jeg følte at folk burde bli kjent med meg slik jeg er – med mine laster.

- Vil du ikke bli sett på som et forbilde?

— Jo, på ett område: Jeg vil at kvinner skal se at det går an for jenter å klatre til topps, til og med i en organisasjon som i en årrekke er blitt omtalt som en mannsbastion.

- Du sluttet tvert å røyke etter alt medieoppstyret. Har du begynt å trene også?

— Ha ha – nei – og det har jeg ikke tenkt til å begynne med, heller. Jeg synes det er fascinerende å høre om folk som trener før de går på jobb og blir så svette at de må dusje ... Det frister meg ikke.

Les flere lederintervjuer under: