Norsk økonomi blir stadig mer avhengig av industrien som leverer til oljesektoren. Det er budskapet fra Det internasjonale pengefondet (IMF) i deres ferske vurdering av norsk økonomi.

Så kommer det: «Slik sett ser vernet mot Hollandsk syke ut til å ha vært utilstrekkelig til tross for god forvaltning av oljeinntektene gjennom handlingsregelen.»

Nederlands forvaltning av gassressursene på 1960— og 1970-tallet har gitt navn til en økonomisk sykdom. Bruken av forbigående inntekter fra naturressurser slår ut for mye industri.

IMF beskriver en norsk økonomi der kostnadsveksten ligger skyhøyt over konkurrentlandene, og advarer velgere og politikere mot oljerusen. IMF skriver at oljeindustrien på fastlandet er «et smalt grunnlag» for langsiktig vekst.

Pengefondet fortsetter: «Hvis norsk økonomi fortsetter å være avhengig av olje- og gassaktivitet, kan økonomien komme til å mangle evne til å sørge for sysselsetting og inntekter i tilfelle det snur nedover (....)».

Nedturen kan komme i form av vedvarende fall i oljeprisen eller ved at selve utvinningen av olje og gass begynner å falle.

Ikke enig

Statssekretær Hilde Singsaas i Finansdepartementeter ikke enig i at Norge er smittet av «Hollandsk syke».

— Vi skal først og fremst være glade for oljen. Den har gitt tusenvis av arbeidsplasser og bidratt til å utvikle avansert høyteknologi som vi selger stadig mer av i utlandet, sier hun.

Men Singsaas ser også at oljeindustrien med høy lønnsevne påvirker lønnsdannelsen i resten av økonomien.

— Dette gir utfordringer, sier hun.

Hun viser til at departementet har gitt et utvalg ledet av professor Steinar Holden i oppgave å utrede lønnsdannelsen, inkludert de utfordringene oljeindustrien stiller oss overfor.

— Er det mulig å styre aktiviteten i oljeindustrien?

— Det er i første rekke leveransene for å holde eksisterende felt i drift som har økt. Vår vurdering er at det er svært krevende å styre dette. Vi må heller vurdere totalaktiviteten i økonomien når vi bestemmer bruken av oljepenger, inklusive aktiviteten ute på sokkelen. Statsbudsjettet er vårt viktigste verktøy for å styre aktiviteten i økonomien, sier hun.

Testen kommer senere

Forsker Ådne Cappelen i Statistisk sentralbyrå (SSB) er derimot enig i at Norge er rammet av en form for «Hollandsk syke» ved at oljevirksomheten flytter ressursene fra tradisjonell industri og inn i oljeindustrien. Men dette er noe Norge har valgt.

— Vridningen innad i industrien er en følge av utvinningstempoet vi har lagt opp til. Hvor syke vi er, vil vi først se når vi fjerner oljedopet. Da vil vår omstillingsevne bli satt på prøve, sier han.

Med andre ord er den norske varianten av «Hollandsk syke « ikke et resultat av at staten bruker for mye penger. Der setter handlingsregelen en grense. Det er i stedet alle leveransene av tjenester og utstyr til sokkelen som driver opp kostnadene og svekker den tradisjonelle industrien.

Ser frisk ut

Så langt ser pasienten veldig frisk ut, og «Hollandsk syke» vil først kunne bli smertefull en gang i en uviss fremtid. Prøvene fra IMF og SSB ser bra ut: Ledigheten er lav, prisveksten er lav, reallønnsveksten skyhøy og flyselskapene flyr stadig flere kjøpesterke nordmenn hit og dit.

IMF har en kurve som viser at de økende lønningene i oljeindustrien utgjør en synkende andel av verdiskapingen i næringen. Leveransene er så godt betalt at det er mer enn nok til både eiere og ansatte.

Begge parter ser ut til å tjene mer enn normalen. Det kan bety at det lekker oljepenger inn i fastlandsøkonomien.

— Jeg tror nok at den sterke prisveksten på olje har lekket inn i leverandørindustrien i form av høy lønnsvekst og god fortjeneste. Men dette er ikke lett å bevise, sier Cappelen.

IMFs kurve for tradisjonell industri viser et annet bilde. Lønnsomheten er kraftig svekket de siste seks-syv årene.

Tror ikke på 4 pst. i Oljefondet

Finansdepartementet tar ikke sjansen på å åpne opp diskusjonen om den langsiktige avkastningen av Oljefondet.

Det internasjonale pengefondet (IMF) sier det kort og kontant om handlingsregelen for å bruke oljepenger: «Forutsetningen om den ventede realavkastningen på 4 prosent er for optimistisk.» I realavkastningen er den generelle prisveksten trukket fra.

Avfeid

IMF er et ekko av sentralbanksjef Øystein Olsens årstale i 2012. Han sa det er mer realistisk å basere bruken av oljepenger på langsiktig realavkastning på 3 prosent i fondet i stedet for dagens forventning om 4 prosent.

Olsen ble avfeid av statsministeren og finansministeren samme kvelden. IMF viser til at realavkastningen i gjennomsnitt har vært 3,2 prosent i Oljefondets levetid.

Varsom

IMF gjengir i sin ferske rapport også Finansdepartementets syn på diverse forslag fra IMF. Så også med spørsmålet om den ventede, langsiktige avkastningen i fondet.

Da kommer et nytt og mer situasjonsbetinget argument på bordet, ført i pennen av IMF. Departementet og finansministeren er bekymret for at utfallet av å åpne diskusjonen om 3 eller 4 prosent kan ende opp med et «verre utfall» og at «en ville gå i motsatt retning av det som er stabens råd.» Med «staben» er ment IMF-ekspertene.

— Vi skal være varsomme med å endre noe som har fungert godt, sier stassekretær Hilde Singsaas i Finansdepartementet.

- Frykter dere at Stortinget ville åpnet for økt pengebruk dersom dere hadde tatt diskusjonen?

— Det er ikke gitt at en ny debatt om dette ville resultert i en strammere handlingsregel. Valgkampen illustrerer dette. Dagens regel gir forutsigbarhet, og det betyr i seg selv at vi skal være varsomme med å endre den. Regelen gir også fleksibilitet med rom for avvik fra 4 prosent bruk over lang tid, noe vi de siste årene har utnyttet til å ligge lavere, sier hun.

Spørsmål og svar om bruken av oljepenger

1 Hvordan bestemmer vi bruken?

I Oljefondet står nå mer enn fire hele statsbudsjetter på bok. i kroner: 4600 milliarder. Skal vi bruke litt eller mye eller ingenting nå? Et flertall på Stortinget har sluttet seg til en regel om å bruke 4 prosent av fondet hvert år. I gode tider er det mulig å bruke mindre, i dårlige tider mer. En overordnet regel skal bestemme bruken i stedet for summen av gode enkeltforslag.

2 Hva er formålet med handlingsregelen?

Grunnlaget er at 4 prosent er den antatte, langsiktige realavkastningen av fondet. Hvis det viser seg å stemme, vil regelen sikre at fondets reelle verdi varer evig. Dagens generasjoner skal ikke bruke opp en formue det har tatt millioner av år å danne. Fysisk begrenset formue i bakken blir derfor gjort om til evig finansformue i Oljefondet. Med oljepenger inn i fremtiden blir det lettere å møte den store, ventede utgiftsøkningen på statsbudsjettet til pensjoner og helse.

3 Hvor mye bruker vi?

I år ligger vi an til å bruke 125 milliarder kroner av et fond på 3800 milliarder ved inngangen til året. Det er 3,3 prosent av fondet. Etter 2005 har bruken av oljepenger vært under 4 prosent hvert år, med unntak av finanskriseåret 2009. 4 prosent har dermed blitt mer av et sammenligningsgrunnlag enn en effektiv regel. En utfordring er at størrelsen på fondet er uavhengig av størrelsen på fastlandsøkonomien. 4 prosent av et raskt voksende fond kan etter hvert bli mye mer enn en økonomi med saktere vekst tåler.

4 Hva skal vi bruke pengene på?

Ap-regjeringen la i 2001 «vesentlig vekt» på at oljepengene skulle brukes til å styrke vekstevnen i økonomien ved lavere skatter og bedre infrastruktur. Mye av den politiske diskusjonen går rundt bruken. Opposisjonen vil bruke mer av pengene innenfor handlingsregelen til investeringer i veier og jernbane. Det vil også Fremskrittspartiet, men partiet vil i tillegg bruke mer ved å ta offentlige investeringer ut i et eget statsbudsjett på utsiden av handlingsregelen. De mener bedre veier i Norge gir bedre avkastning enn utenlandske aksjer.

5 Bruke pengene hjemme eller ute?

Noe av diskusjonen kretser rundt faren for overoppheting av norsk økonomi. Noen røster i debatten vil komme rundt denne skranken ved å bruke mer oljepenger målrettet mot import av for eksempel veibyggere og medisinsk utstyr fra utlandet. Andre, med statsministeren i spissen, hevder slik import og et eget investeringsbudsjett utenfor handlingsregelen undergraver politikernes evne til å styre økonomien gjennom statsbudsjettet.