Jeg husker følelsen av mistro da jeg i 2007 kikket på Oljefondet (Statens pensjonsfond utland) for første gang. Etter å ha arbeidet både i finansbransjen og med offentlig politikk, ble jeg slått av særlig tre observasjoner. Fortsatt gjør de meg bekymret.

Investeringene

For det første var det hvordan porteføljen — i 2007 - nesten utelukkende besto av investeringer i likvide verdipapirer i industrilandene. Disse utgjør fortsatt over 90 prosent av Oljefondet.

For det andre var det hvordan noen av Oljefondets største investeringer var i oljeselskaper. Selv i dag er tre av Oljefondets ti største aksjeinnehav i store oljeselskaper, og så mye som 10-15 prosent av hele porteføljen er tungt eksponert i olje, gass eller kull.

For det tredje var det den avslappede innstillingen Oljefondet hadde til å engasjere seg i spørsmål om selskapsstyring, om politiske og etiske retningslinjer, noe som fortsatt ikke har endret seg.

Forslagene

Denne mistroen førte til at jeg midt i 2008 skrev et notat til daværende finansminister Kristin Halvorsen med tre forslag.

For det første at Oljefondet som langsiktig investor burde øke sine investeringer i utviklingsøkonomiene. Dette kan gi høyere avkastning, spre noe av risikoen og skape utvikling.For det andre at Oljefondet, som får sine nye inntekter fra olje og gass, burde selge ut alle eierandeler i denne sektoren og finne frem til investeringer i grønn teknologi for å redusere sin overeksponering i karbon og dra fordel av veksten i den grønne økonomien.

For det tredje burde Oljefondet bli mer aktiv i å bedre finanssystemets virkemåte, spesielt å gjøre noe med ugjennomsiktige pengestrømmer og -strukturer.

Debatt

Den pågående diskusjonen før valget gjør at jeg har godt håp om at tiden endelig har kommet, riktignok forsinket, for å ta en moden og opplyst debatt om å bedre Oljefondet.

I de 15 årene Oljefondet har virket, har det gitt en årlig avkastning på bare 3,17 prosent, som er klart under målet på 4 prosent. Det blir mer og mer usannsynlig, kanskje til og med umulig, at Oljefondet noen gang kommer til å nå det målet.

Den magre avkastningen er et direkte resultat av Finansdepartementets beslutning om å investere over 90 prosent av porteføljen i utviklede økonomier med lav vekst.

Forbudt område

Imidlertid er over halvparten av landene i verden, blant annet noen av de fremvoksende økonomiene med sterkest vekst, forbudt område for Oljefondet.

Det samme er finansinstrumenter som infrastruktur og (private) vekstaksjer hvor Oljefondet som en stor, langsiktig investor er enestående plassert for å kunne utnytte.

Oljefondet har gjort det klart dårligere enn mange lignende fond — andre statlige investeringsfond (sovereign wealth fund) som Temasek og GIC (Government of Singapore Investment Corporation) i Singapore, store pensjonsfond som CalPERS (California Public Employees’ Retirement System) og legatene til Harvard- og Yale-universitetene i USA.

Illikvide aksjer

Alle disse har store investeringer i fremvoksende økonomier og investerer i illikvide aktivaklasser som infrastruktur og private equity (privat eierkapital).

Selv institusjoner som norske Norfund (Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland) og Verdensbankens arm i privat sektor IFC (International Finance Corporation), med sine todelte mandater - lønnsomhet og utvikling - har gjort det bedre enn Oljefondet.

Konservativisme

Oljefondets holdning, som kan forklares med en forståelig konservatisme med å plassere penger i det kjente og unngå negative overskrifter for enhver pris, er nå blitt et veddemål om lyse fremtidsutsikter for de rike landene som er med i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling).

Dette låser Oljefondet til lave avkastninger og utsetter fondet for konsentrert risiko knyttet til aldrende befolkning og gjeldsproblemer som mange modne økonomier står overfor. Oljefondet har uforvarende tatt en stor risiko til en svært liten avkastning.

Vekstmarkedene

NBIM (Norges Bank Investment Management, som forvalter Oljefondet) forsvarer sin porteføljebeslutning med at likvide offentlige aksje- og gjeldsmarkeder i fremvoksende økonomier ikke fullt ut fanger opp mulighetene som veksten skaper.

Dette er en grunn til å investere i oppstartsselskaper gjennom private vekstfond og -selskaper og i svært nødvendig infrastruktur, og ikke stå på sidelinjen.

Egne vekstfond

I en rapport vi har laget på oppdrag fra Kirkens Nødhjelp har vi vist hvordan slike investeringer på inntil 200 milliarder dollar (1,2 milliarder kroner) innen 2020 gjennom vekstfond i regi av Oljefondet kan bedre Oljefondets lønnsomhet og redusere de langsiktige risikoer det står overfor.

Ikke bare vil dette være godt for Norge, men det vil også gjøre det mulig med raskere vekst i fattigere land og skape millioner av hardt tiltrengte arbeidsplasser.

Risiko knyttet til klimaendringer tårner seg også opp for Oljefondet. Med jevn vekst frem til 2025 er det ventet at Oljefondets verdi er doblet fra dagens 760 milliarder dollar (4400 milliarder kroner). Det meste av de nye pengene kommer fra salg av olje og gass som Norge utvinner.

Man kan like det eller ikke, men de politiske tiltak som Norge støtter for å takle klimaendringer, vil ha en negativ virkning på Oljefondets fremtidige verdi.

Så mye som halvparten av fondets forventede verdi i 2025 er negativt eksponert for politiske tiltak, som en økning i prisen på karbonutslipp eller en avtale om begrense utslippene som er nødvendig for å takle den overhengende trusselen fra klimaendringene.

Selge oljeaksjene

Til tross for dette har Oljefondet investert så mye som 10-15 prosent av sin portefølje i aktiva knyttet til olje, gass og kull som også vil tape i verdi av slike politiske tiltak.

Den eneste måten å forvalte denne risikoen på en klok måte er at Oljefondet ikke bare kvitter seg med alle slike aktiva, men i tillegg også investerer tungt i lavkarbonteknologi og i andre grønne investeringer. Disse vil øke i verdi når beslutningstagerne handler for å takle klimaendringer samtidig som nye inntekter til Oljefondet kommer til å falle. På denne måten reduseres fondets samlede risiko.

Ved å forvalte risikoen på en klok måte, kan Oljefondet altså bidra til å takle klimaendringer.

Tung aktør

Utover dette må Oljefondet ta ansvar i kraft av sin størrelse. Fondet har en ubetinget interesse av et gjennomsiktig og velfungerende finanssystem, en forutsetning for bærekraftig lønnsomhet i det lange løp.

Fondet bør engasjere seg aktivt både i selskapene som det eier og overfor beslutningstagere for å få dem til å ta i bruk virkemidler mot finansiell ustabilitet og for å redusere den omdømmemessige og lovlige risikoen som selskaper de delvis eier, løper ved aggressiv bruk av skatteparadiser.

Forvalteransvaret

G20-landene har, sterkt forsinket, satt dette på sin dagsorden og Oljefondet vil så måte slå inn en åpen dør.

Å følge de tre tiltakene vi har lagt frem er den eneste måten Oljefondet kan oppfylle sitt forvalteransvar overfor norske innbyggere for å maksimere avkastningen med moderat risiko på en måte som er bærekraftig og ansvarlig.

Tiden er nå inne for å gjøre noe med dette.