Livet på toppen er en serie intervjuer med toppsjefer, som står på trykk hver torsdag i Aftenpostens økonomimagasin.

— Det er tidvis store uenigheter innad i Kirken. Hva krever det av deg som biskopenes leder?

— Jeg tilstreber å være en samlende leder. Det handler om den lederrollen jeg har. Jeg har ikke instruksjonsmyndighet overfor en stab som mange andre ledere har. Jeg skal med troverdighet snakke på vegne av et kollegafellesskap på 12 personer, som har sitt selvstendige ansvar. Sammen utgjør vi et lederskap i kirken. De største utfordringene ligger da i å respektere at vi har ulike synspunkt og legge vekt på det vi er enige om. Jeg må være samlende og lyttende. Min oppgave er også å være leder ikke bare for biskopene, men for i hele kirken.

- Du og flertallet av biskopene er for å vie homofile, mens dere landet på en annen anbefaling for å virke samlende. Opplever du ikke da en indre konflikt?

— Jeg skulle jo ønske at Bispemøtet var enige. Men jeg kan være uenig, synes argumentasjonen er dårlig og stille kritiske spørsmål internt. Men utad har jeg et avklart forhold til at det er ansvaret mitt å representere hele bispemøtet. Men det er krevende å kjenne på spenningene, og vanskelig å uttrykke meg slik at jeg ikke krenker noen.

- Hvordan da?

— Jeg må vise at vi står sammen selv om vi er uenige. Mitt syn er jo kjent offentlig. Jeg velger derfor mine ord med omhu av respekt for de jeg er helt uenig med, for å gi rom for begge syn. For jeg ønsker en kirke som gir rom for uenighet. Jeg har selv vært i mindretall og vet hvordan det føles.

- Hvordan har tidligere erfaringer kommet til nytte?

— Som kvinnelig teologistudent på 70-tallet, opplevde jeg at mange i miljøet var imot kvinnelige prester, vi var uønsket. Jeg har senere opplevd som biskop at enkelte prester ikke ville ha gudstjeneste sammen med meg fordi jeg var kvinne. Jeg har fått god trening i å argumentere og bli trygg på mine meninger, og ikke føle meg truet av at noen mener at det jeg står for er galt. Jeg har derfor ikke noe behov for å krympe andres meninger. Mitt ideal er å være tydelig uten å være krass.

- Hva gjør du når det stormer rundt deg?

— Da tar jeg meg en løpetur, ser en fotballkamp eller krim. Som troende er jo også bønn viktig for meg. Jeg er heller ikke redd for å be andre om råd, jeg er lyttende før jeg danner meg opp en mening. Fordi jeg er den første faste preses, må jeg stake ut min egen vei. Jeg har derfor på eget initiativ fått en personlig veileder. Jeg har selv vært veileder som menighetsprest og selv mottatt veiledning og vet hvor viktig det er å ha noen å drøfte utfordringer med.

- Hvorfor trenger du en veileder?

— Jeg trenger hjelp til å reflektere over hvordan jeg utfører jobben, og for å håndtere det som tar krefter og er slitsomt. Det er viktig at det er en jeg kan stole på utenfor kirkesystemet, som jeg kan reflektere sammen med om skjæringspunktet mellom jobb og person. Jeg opplever det som en utfordring å prioritere mellom viktige oppgaver. Det dreier seg om hvordan jeg skal avgrense arbeidsoppgaver, hvordan bruke medarbeiderne, hva jeg skal si ja til og hvordan unngå slitasje ved mye reising. Jeg opplever det som ansvarlig å ha en veileder i min rolle.

- Har det hjulpet?

— Det er ikke slik at en veileder kommer med konkrete svar, men jeg har fått hjelp til å se hvordan jeg utformer presesrollen og hva som er mine særlige utfordringer. Veiledningen har hjulpet meg med små, nesten banale, praktiske ting som hvordan jeg beregner og bruker tiden på vei til flyplassen.

- Du har hatt mange lederroller i kirkesystemet. Har veien til toppen vært bevisst?

— Nei, jeg har ikke hatt mye hjelp av mine ambisjoner. Jeg er ingen broilet leder som har hoppet til toppen, men underveis har jeg tatt de utfordringene jeg har fått. Min tro på gud som alltid er nær og mye tillit fra kirken har gjort at jeg har våget. Min mor har vært mitt forbilde. Hun ble enke tidlig og oppdro seks barn mens hun tok utdanning. Av henne har jeg lært at det nesten ikke er grenser for hva man kan få til.