Ludefladen er plassen med det mest venndølske av alle stedsnavn. Hvor den ligger? Når du kjører fylkesvei 405 nordover forbi Vennesla kirke, forbi Venneslaheimen over Tuden og til Leifs Mat, da er du der.
Luter seg mot elva
Ludefladen har ingenting med luting eller vask å gjøre. Det er flaten som luter nedover mot elva.
Først kom gården der Jørgensen-slekta kommer fra. Den ble bygget i 1740 og var husmannsplass under Vennesla. Noe senere kom gården der Finn Honnemyr og hans slekt bor.
En gang Ludefladen...
På femtitallet kom det mange nye hus, og de siste årene er en del av dem kjøpt av den unge generasjonen. Er du fra Ludefladen, så vil du helst bli i Ludefladen.
Søstrene Anna Eretveit og May Liz Tveit er eksempler på det. De kjøpte nabohusene på hver side av barndomshjemmet. De kan ikke tenke seg å bo noe annet sted.
Ingen lange bakker
— Ludefladen er trivelig, sentralt, uten lange bakker. Greie folk og med kort vei til alt. Vi hadde det godt her som barn, og vi har det godt nå. Jeg bodde borte noen år, og er veldig glad jeg fikk tak i hus her igjen, sier May Liz Tveit.
— Venninna mi Sissel og jeg lovet hverandre at vi skulle bo ved siden av hverandre som voksne. Hun har bygget i foreldrenes hage, ler Anna.
Mamma Randi Andersen er glad for at døtrene bor på hver side av henne. Den tilgrodde lekeplassen begynner faktisk å bli fin igjen.
Skal aldri flytte
— Vi er inne i en periode med mange gamle og altfor få barn. Det går i bølger. Om jeg skal flytte? Aldri, sier den tidligere likningssjefen Finn Honnemyr (83).
Ludefladen har endret seg fra småbruksidyll til trafikkmaskin på noen tiår. Samtidig er det plassen hvor det meste er som det alltid har vært — og hvor besteforeldrene lekte sammen, foreldrene lekte sammen og naboene har kjent hverandre i generasjoner.
— Det er en flott plass å bo. Vi kjenner hverandre. Det er sentralt, og vi er like ved elva, sier Bjørn Jørgensen. Som doktor har han bodd mange steder, men Ludefladen har en spesiell plass i hjertet.
Ludefladen-folket har et hjerteforhold til plassen sin.
16 til bords
Det er Anne Bergit Jørgensen som har samlet nabolaget til God Helg skal komme. Hun disker opp med bakst og kaffe, og 16 har kommet til bords i det flotte, laftede kjøkkenet.— Dette var trivelig, for vi treffes ikke så ofte som før. Vi ser nesten ikke hverandre lenger over alle støyskjermene, sier Ellen Rekevik.
Mi og potets
Hun kom som innflytter fra Vikeland i 1952 og ble litt mobbet fordi hun sa me og potet, i stedet for mi og potets. Ludefladen-folket er kjente for å snakke venndølsk breit.
Støyskjermene står ved begge sider av Granlyvegen. Det er veien som håndterer all trafikk til og fra Venneslas største boligfelt, Heptekjerr. Biler suser opp og ned bakken i ett. Nede på fylkesvei 405 går det også nokså i ett. Men elva flyter fremdeles rolig forbi. Fra Ludefalden er det flott utsikt til fjorden, Drivenes og øya.
Gjengen rundt bordet begynner å mimre om krigen og årene rett etter:
Leet og buhuset
— Husker du leet til Eliassen og buhuset, spør Bjørn Jørgensen over til pensjonert maler Tore Bjørnestad.
De husker da leet var inngangen til skogen. Det var ikke gjennomkjøring over Ludefladen da. Sammen tok de kyrne over jernbanebroa og opp der Heptekjerr er nå.
— Jeg husker også at vi slo ball på hovedveien nede ved vårt hus. Det kom jo bare biler nå og da, sier Bjørnestad.
Bak støyskjermen
På noen tiår er Ludefladen forandret fra en plass med hest og slått til et boligområde hvor tusenvis farer forbi daglig. Hadde de stoppet, hadde de fått øye på noen av Venneslas mest idylliske gamle hus og eplehager.— Fremdeles snakker folk om skandalen da bestemors kastanjetre måtte vike for sykkelstien. Men det er mye fint igjen, forteller Anne Bergit Jørgensen.
Vasket klær i elva
Børry Baardsen husker kvinnene som vasket i elva, sankthansfest på Drivenesøya og fløterne.
Noen husker konene som hadde kaffekopp med seg og gikk fra hus til hus på besøk.
Ta med kopp
— Tenk, de hadde kopp med seg! Vi må begynne å treffes igjen. Vi har det jo så greit sammen, sier Ellen Rekevik. De andre nikker.
Vi skjønner at besøket vårt har avfødt ideen om en skikkelig Ludefladen sommerfest...
Her er det strengt forbudt å endre på husene
Vårens dugnad i Kjerrheia
I Hegglia i Vågsbyd er det nære utvilsomt det beste
Derfor kler disse naboene seg ut som høns hver 17. mai
Etterkrigstidas barndomsminner samlet i en blokk