I tilfeldig rekkefølge kan de fire kategoriene for omsorgssvikt kategoriseres som: fysisk mishandling, psykisk mishandling, seksuelle overgrep og generell omsorgssvikt. Under hver kategori finnes igjen ulike differensieringer av hva slike overgrep kan innebære. Dette er en enkel forståelse på en inndeling som skal hjelpe oss som jobber med barn med å lettere forstå hva eventuelle symptomer kan være et uttrykk for, og en konsekvens av.

Men er det slik at begrepet ‘omsorgssvikt’ og konsekvensene for å ha utøvd omsorgssvikt, kun skal forfølge foreldre, foresatt og andre uprofesjonelle? Blir vi fagfolk vurdert annerledes siden våre feil for det mest blir kalt for systemsvikt, tjenestefeil, en uheldig vurdering m.m.?

Den femte omsorgssvikten – Overdreven beskyttelse

Overdreven beskyttelse ser vi på flere plan. I et mer dagligdags perspektiv kan vi lett skue bort til eksempelvis barnehager. Noen av dem ligner sterile forskningssentre hvor normal lek som klatre i trær og hoppe i sølepytt er strengt forbudt, eller kun skal foregå med verneutstyr.

Jimmy Gonzalez

  • Klinisk barnevernspedagog og familieterapeut

  • 27 års erfaring fra kommunalt- og statlig barnevern, institusjonsbarnevern og psykisk helsevern for barn og unge

  • Utdanning: klinisk barnevernspedagog, familieterapi, klinisk miljøterapi, flerkulturell forståelse, barnevern og etnisitet, ledelse i helse og sosialtjenesten

Grunntanken i pedagogikken handler plutselig ikke om å legge til rette for utvikling, men om å verne. Innenfor internasjonale reguleringer er det absolutt mulig å lage et mer stimulerende utemiljø.

Fra skolene melder ansatte om at det ikke nødvendigvis er barnet som er den store utfordringen, men foreldrenes overbeskyttende holdning overfor egen pode.

‘Mitt barn kan ikke ha gjort’, ‘mitt barn kan ikke ha sagt’, osv. Foreldre... no shit!

I min forrige kronikk om barn og unge som utøver vold tok jeg for meg TBO som argument for å beskytte våre barn i tide og utide. Responsen var overveldende så jeg velger å trekke frem et annet aspekt i samme sjanger. Alderen for medbestemmelse i barnevernet er som kjent gradvis senket med årenes løp. I dag skal barn helt ned i barneskolealder lyttes til, og deres meninger skal legges betydelig vekt på.

Vi begrunner det med at (og nå må vi holde oss fast folkens); barn er smartere enn vi tror, barn får med seg mer enn vi tror og barn forstår mer enn vi tror...!

I hvert fall helt til den dagen det smeller.

Når barnet på 16–17 år, som er både ‘smartere enn vi tror og forstår mer enn vi tror’, har stjålet sin tredje bil for dagen, banket opp kjæresten, knivstukket en jevnaldrende under et ransforsøk og gått løs på politiet, da er dette barnet plutselig blitt en liten sosialt og emosjonelt understimulert skapning som ‘ikke forstår så mye av sine handlinger’ fordi vi liksom har ‘glemt’ å snakke med det??!!

Forstå det den som kan..., og slik går no dagane! Nå kommer det ‘morsomme’. Hadde samme barn utført de samme ovennevnte handlinger på 18. års dagen og bursdagskaka var vel fordøyd, så hadde ropene vært snudd igjen til ‘hiv krapylet i fengsel’ og ‘JA, til høyere straffer’. (Paradokset er at jeg p.t. sitter og leser om 18 åringen som er dømt til 8 års fengsel for grov vold).

Fra skolene melder ansatte om at det ikke nødvendigvis er barnet som er den store utfordringen, men foreldrenes overbeskyttende holdning overfor egen pode.

Er det ikke underlig hvordan en bursdagsfeiring kan få oss fagfolk til å endre syn på et barn fra et subjekt som krever kjærlighet og beskyttelse, til plutselig å bli et farlig objekt som ‘ingen’ ønsker å gjøre seg bekjent med?

Overgangsfasen fra å være en beskyttet ungdom på 17 år med mye ‘kjærlighet’ rundt seg, til å være en beskyttelsesløs ung voksen på 18 år, er helt klart en undervurdert risikofase. Spesielt hvis du ikke har signert en avtale med ‘myndighedane’ om at du trenger beskyttelse til du er 25 år. En erfaringsbasert påstand er at mange ansatte i helse- og sosialsektoren har gått gjennom denne ambivalensen, bevisst eller ubevisst. Å si at det er loven som stopper oss fra å handle annerledes med denne målgruppen er et trøstesløst argument. Mye kan gjøres innenfor alle typer rammer om man først vil.

For ordens skyld så gjelder ikke denne inkonsistente holdningen bare hos helse- og sosialarbeidere. Over flere år ser man samme pandemi hos politikere, men er kanskje mer i fokus hos dem når det nærmer seg valgkamp og de trenger en ‘slenger’. Så hva er kunnskapsgrunnlaget for disse meninger. Vi har ‘generelle’ utviklingsteorier som sier noe om at barns kognitive ressurser og muligheter ikke på noen måte må undervurderes, men jeg ønsker derimot å trekke frem hjerneforskningen anno 2023. Denne forskningen er kommet svært langt og er særdeles anerkjent som forståelsesgrunnlag på vår atferd og utvikling.

Gjennom hyperkomplisert forskning kan forskerne fortelle oss at nesten uansett alder, så vet vi mennesker i betydelig grad hva vi involverer oss i og står ovenfor (Ref: Lisa F. Barrett). På grunn av bl.a. alder og miljø så uttrykker vi oss bare annerledes om det dvi opplever.

Er det ikke underlig hvordan en bursdagsfeiring kan få oss fagfolk til å endre syn på et barn fra et subjekt som krever kjærlighet og beskyttelse, til plutselig å bli et farlig objekt som ‘ingen’ ønsker å gjøre seg bekjent med?

Enkelt oversatt så er ikke barnet kun en objektiv gjenstand som kun er mottakelig for saft og pledd, men kan på tilpassede måter, ta ansvar for egne handlinger. Å nekte barn muligheten til å utvikle seg på krevende områder fordi vi ikke tør løsrive oss fra gamle ‘trender’ og teorier, handler ikke nødvendigvis om systemsvikt, tjenestefeil eller ny dårlig faglig vurdering. Tør vi kalle det omsorgssvikt? I så fall er vi kommet til den sjette omsorgssvikten; omsorgssvikt pga. endringsangst.