Lærere og andre ansatte i skole/sfo, barnehagepersonell og foreldre har over lengre tid fortalt oss hvor mye tid av deres arbeidshverdag går med til å ‘håndtere’ barn som truer og angriper dem.

De blir skjelt ut med alt av de styggeste skjellsordene du kan tenke deg, sparket og slått på, spyttet på osv. Av barn helt ned til 4 års alderen (!)

foto
Jimmy Gonzales. Foto: Privat

Jeg har ingen intensjoner om å bruke masse uforståelig faguttrykk eller teorier her, for dette er ment rettet mot ‘ufaglærte’ voksne som ukentlig står og tar imot slag og spark fra små barn. At noen kaller dette systemfeil vil jeg ikke mene så mye om, da jeg ikke kjenner godt nok til hvilke ressurser man rår over og hvilke tiltak som iverksettes når vold utøves.

Med dette som bakteppe ønsker jeg å si litt om noen absolutter som finnes i vårt fagfelt, for de finnes faktisk, og fordi utsagn om at barn ikke skal snakkes til eller kan stoppes fysisk når det er i ferd med å skade andre mennesker, ikke lengre kan stå uimotsagt.

Utsagn om at barn ikke skal snakkes til eller kan stoppes fysisk når det er i ferd med å skade andre mennesker, kan ikke lengre stå uimotsagt.

Uavhengig av alder på barnet så er slag og spark mot andre mennesker ikke annet enn utøving av vold! Jo tidligere et barn lærer seg å forstå alvorlighetsgraden i sin atferd, jo større er sjansen for at barnet vil unngå det.

Et barn som får ‘aksept’ for å slå en tålmodig voksen i barnehagen, vil av naturlige årsaker kunne tro at det er helt greit å slå andre mennesker. Å definere dette som vold, er ikke ensbetydende med at barnet skal ‘straffes’ for sin atferd. Reaksjonen må selvfølgelig tilpasses det som har skjedd, alder og modenhet.

Aldri aksepter å bli utsatt for vold og trusler, selv ikke fra et barnehagebarn!

Volden skal ikke aksepteres, men vi kan sette den inn i en forståelsesramme som igjen vil påvirke håndteringen av hendelsen.

Ingen barn skal straffes! Straff og sanksjoner er de aller fleste enige om at ikke er en riktig reaksjon.

Men barn må vite at ting henger sammen. Slår du, kan du faktisk bli slått tilbake, dessverre. Verden er brutal, men å skyggelegge fakta om hvordan ting egentlig henger sammen er bare å gjøre barnet en bjørnetjeneste. Foreldre må også slutte å unnskylde barnet sitt når det har utøvd vold. Ikke let etter feil hos den ansatte, men prøv heller å forstå og finne gode løsninger.

Barn skal ikke under noen omstendigheter få tilgang til å slå andre mennesker!

Lærere og foreldre jeg har snakket med forteller at de har fått beskjed fra offentlige hjelpeinstanser om at de ikke under noen omstendigheter må røre barnet når det går løs på dem, eller knuser et grupperom fullstendig. Er det mulig?

Lærere og foreldre jeg har snakket med forteller at de har fått beskjed fra offentlige hjelpeinstanser om at de ikke under noen omstendigheter må røre barnet når det går løs på dem.

Et barn i en slik tilstand skal umiddelbart stoppes ved holding! Men det må holdes på en forsvarlig og omsorgsfull måte for å ikke bli skadet.

På barnevernsinstitusjoner trenes det ukentlig på trygghet og sikkerhet, og flere institusjoner har faktisk langt færre utageringer enn det noen skoler/sfo opplever. Hva med å henvende seg til dem for å få trening, for ikke å snakke om forebygging av utagering?

Fagfolk er enige om at grensesetting er god og nødvendig omsorg, men da må vi også huske at grensesetting ikke bare er å si ‘stopp’ og lage nye innetider, men det innebærer også å stoppe barn fysisk når det går løs på andre mennesker eller skader seg selv.

Det er heller ikke bra for et barn å ødelegge gjenstander og verdier for tusenvis av kroner! Hvem i all verden tror på det?

Det er ingen argument at man tillater ødeleggelser fordi gjenstander kan erstattes. Hvilke signaler gir det barnet at det kan knuse tv, vinduer og biler uten at det blir stoppet i handlingen? Her snakker vi ikke om melkeglass og puslespill som går i bakken, men gjenstander som faktisk kan sende en hel familieøkonomi rett ned i det dypeste mørke hull.

Noen sier også at bestemte diagnoser eller traumatiske oppveksthistorier er så alvorlige at barnet ikke må grensesettes. Jeg mener sterkt at ingen helsemessige årsaker rettferdiggjør en unnvikelsesatferd som potensielt kan være mer skadelig for barnets egen helbredelsesprosess, eller i forhold til skadeomfanget ofrene utsettes for om de blir stående stille.

Vi voksne kan ikke svikte disse barna ved å ikke gripe inn fordi man i feil tro, eller er blitt beordret til å tro at barnet ikke tåler at du omfavner det med ei fast og bestemt, men kjærlig hånd. Vi kan ikke bare omfavne barnet i fredstid, men også når barnet trenger det som mest, i deres fortvilelse og sinne.