I alle år jeg har jobbet innenfor barnevernsfeltet og psykisk helsevern, hører jeg stadig fagfolk omtaler foreldrene som ekspertene på sine barn. Det er viktig å lytte til foreldrenes opplevelser og omtaler av sine barn, for de vet best. De kjenner barnet sitt på godt og vondt, legges det videre til.
Er det slik at foreldre i kraft av sin posisjon som barnets nærmeste omsorgsyter er eksperter på egne barns behov og ressurser? På nett kan man lese flere definisjoner, men det som går igjen er; «en ekspert er en spesielt dyktig eller sakkyndig person». «En ekspert er en person som konsistent presterer eksepsjonelt innenfor et bestemt område.»
Er det slik at foreldre i kraft av sin posisjon som barnets nærmeste omsorgsyter er eksperter på egne barns behov og ressurser?
Jeg forstår og er meget enig i at et samarbeid med foreldre og pårørende er særdeles viktig enten det er i en utredningsfase i psykisk helsevern, eller i en undersøkelsesprosess i regi av barnevernet, men fra å samarbeide for å innhente opplysninger i en sak til å kalle foreldre for eksperter kunne ikke være mer fjernt for meg etter overnevnte definisjoner.
Hvis det å kalle foreldre som nettopp har utøvet mishandling eller annen type omsorgssvikt mot sine barn for eksperter ‘som har prestert eksepsjonelt innenfor forelderrollen’, skal være det tonegivende, så tror jeg vi har et alvorlig defineringsproblem av ekspertrollen.
Foreldre har kunnskaper om barnet sitt som er viktig, men med kunnskap følger også en forpliktende oppfølging. Det nytter ikke bare å ha en av delene for at man skal kunne bli kalt for en ‘forelderekspert’. Jeg er enig i at det høres fint og riktig ut å kalle foreldre for eksperter på sine barn, og det klinger sikkert også bra i et saksfremlegg i barnevernsnemnda, men det blir så feil for saken og enda mer stigmatiserende for et foreldrepar som kjemper for å opprettholde omsorgsansvaret for barnet sitt.
Hvordan kan barnevernet eller terapeuten si at jeg er eksperten på mitt barn, når det i papirene samtidig står at jeg er en av flere årsaksforklaringer på at barnet mitt har utviklet en atferdsforstyrrelse? Jeg kan ikke forstå annet enn at noen foreldre har hatt denne tanken i hodet opptil flere ganger.
Alle ‘ekspertene’ som har vært gjennom en barnevernundersøkelse eller utredning i psykisk helsevern, og hvor man finner ting i omsorgsevnene til foreldrene, blir anmodet om å ta imot hjelpetiltak for å bygge opp sin ‘ekspertrolle’ ytterligere.
Om man går for omsorgsendrende tiltak hvor målsetting er å utvikle foreldrenes omsorgsevne, så blir dette enda mer interessant. Tiltak som da kan være greit å tilby, er opphold på små- og spebarnssenter for ‘foreldreeksperter’, foreldreveiledning av miljøterapeut i ‘eksperthjemmet’ osv. Her er mulighetene mange, det eneste aberet med disse tiltakene er at i andre enden venter det ingen vitnemål og hyllest for bestått ‘ekspertutdanning’, men en bekreftelse på at foreldrene kanskje allikevel ikke er noen eksperter.
Denne fremstillingen er ikke for å devaluere foreldre som gjør det de kan for å yte god omsorg for sine barn, men heller en liten tankevekker til oss ‘eksperter’ i de ulike hjelpeinstansene som ikke forstår at begrepsbruken kan være forvirrende og ødeleggende i oppbyggingen av et samarbeid med foreldre.
Brukermedvirkning i alle ledd, sies det. Foreldre og barn skal lyttes til, og deres meninger skal legges vekt på. Den tankegangen er gjennomsyret fra departementsnivå og til den enkelte avdeling i distriktene. Det står i alle særlover som går på familierett, barnevern, barnelov og sikkert også lov om psykisk helsevern; husk å ha et tett samarbeid med foreldre og andre pårørende.
Jeg er som nevnt tilhenger av samarbeid med foreldre, men jeg er også en kraftig tilhenger av realisme i de sakene jeg jobber med. Vi skal ikke undergrave noens rolle som forelder, men vi må bli flinkere til å unngå begreper som ikke stemmer med virkeligheten. Det er ingen tjent med.
Til slutt en subjektiv tanke på hva som skal til for å bli en virkelig ekspert i forelderrollen. Se bort fra de sterke følelsene i deg som kan få deg til å tro at du er en ‘dårlig’ forelder når noen irettesetter barnet ditt. Tren på å ikke gå i forsvar, men la de rundt deg være med å korrigere barnet ditt. Du som forelder har i realiteten mye mindre påvirkningskraft som atferdsreduserende faktor enn det en fremmed har når denne ber barnet ditt slutte å kaste søppel på gata, åpenlyst mobber andre, stjeler eller kaller andre mennesker stygge ting. Den terskelen er ekstremt høy for mange å passere, men kanskje den viktigste å komme over om du i manges øyne skal kunne kalles en forelderekspert.