Barn og unge som utøver vold – begynner vi i feil ende?

Er det foreldrene som svikter, og skal man sette inn tiltak i hjemmet, gi foreldrene veiledning og opplæring i foreldreferdigheter? Eller er ungdommene så pass ukontrollerbare at sterkere tiltak må til? Hva med institusjonsplassering? Eller bør man faktisk vurdere tvang, innskrenkninger, og kanskje også fengselsopphold i de aller verste tilfellene?

Å diskutere tiltak mot voldelige ungdommer er vel og bra, men er kanskje både litt meningsløst og bortkastet om man ikke ser på teorigrunnlaget som fagfolk bruker når de skal forklare/bortforklare hvorfor noen barn går til angrep på andre mennesker. For det er forhåpentligvis våre teoretiske kunnskaper som avgjør hvor hardt vi tenker vi kan skal slå ned på barn som utøver vold.

Jeg ønsker å trekke frem en velkjent forståelsesramme som ofte nevnes til fordel for å bruke minst mulig sanksjoner og straff mot barn og unge – TBO (traumebevisst omsorg). De fleste har hørt om denne forståelsesrammen på en eller annen måte. TBO er blitt introdusert for helse- og sosialarbeidere og pedagoger over flere år. TBO er ingen behandlingsmetode, men som nevnt en forståelsesramme på hvordan vold, utagerende atferd og eksponering for alvorlige hendelser kan påvirke oss mennesker. Det undrer meg allikevel hvordan fagfolk velger å forstå og bruke TBO når de kommer i kontakt med barn som utøver vold.

Hva kommer det av at flere TBO-tilhengere tror at kjernen i forståelsesrammen er å gi bøttevis med kjærlighet, forståelse og betingelsesløs tilgivelse på uhensiktsmessig atferd? Hva kommer det av at så mange TBO-tilhengere tror at all atferd kan bortforklares med traumer i barndommen eller andre traumatiske opplevelser barnet måtte ha vært vitne til? Det kan virke som noen TBO-tilhengere har tenkt at all atferd kan ‘unnskyldes’ med at personen har gjennomgått en forferdelig opplevelse, og derfor ikke trenger å stå til ansvar for sine handlinger. En parallell i denne debatten som underbygger mitt perspektiv er bruken av begrepet ‘smerteuttrykk’. Min opplevelse er at fagpersoner bruker ‘smerteuttrykk’ om det aller meste av reaksjoner og følelser hos barn og unge. Alle følelsesuttrykk er ikke nødvendigvis et tegn på psykisk smerte og evig lidelse! Det kan være helt normale og forventede reaksjoner, mao. den umiddelbare følelsen alle mennesker har når vi opplever noe vondt. Hvorfor da bruke energi på å overtolke våre observasjoner til å unnskylde eksempelvis voldsutøverer? Å utøve vold er derfor ikke nødvendigvis et såkalt smerteuttrykk hos voldsutøverer, og trenger derfor heller ikke møtes med overveldende forståelse, men med tydelighet og i ytterste fall også en konsekvens.

Flere av de barna som utøver vold, er ikke nødvendigvis traumatiserte, og flere av dem kommer gjerne fra hjem med svært oppegående foreldre. Selv i slike tilfeller har jeg opplevd fagfolk som ikke tør å snakke om konsekvenstenking pga. faren for en re-traumatisering. Re-traumatisert fra hva da?

Selv barn som har vokst opp i hjem med alvorlig omsorgssvikt, har ikke blitt traumatiserte. Tenk det! Ved å våge å frigjøre oss fra den universelle oppfattelsen at ‘alt er traumerelatert’, så normaliserer vi voldsutsatte mennesker som faktisk har klart seg godt, mens det på den annen side kan få flere voldsutøvere, også unge, til faktisk å måtte stå til rette for sine handlinger. Her kan det være lurt at flere fagfolk faktisk leser seg opp på resiliens fenomenet. «Løvetannbarn» er et annet begrep. Felles for disse fenomenene er at mennesker, til tross for å ha vokst opp i traumatiserende omgivelser, faktisk har klart seg ganske bra og har det kanskje mye bedre enn oss andre med en ‘traumefri’ oppvekst. Helt til vi fagfolk på død og liv skal dytte de inn i vårt traumeperspektiv.

Joda, jeg kjenner til forskning som viser at TBO fungerer på virkelig traumeutsatte personer, men vi skyter oss selv i leggen om vi skal definere rubbel og bit av uhensiktsmessig atferd hos barn som kun en konsekvens av en traumatisk hendelse fra barndommen.

TBO anser jeg kun som et viktig krydder i en tiltakskjede bestående av forpliktelser, ferdighetstrening, reparering, realitetsorientering og konsekvenstenking. Om noen skulle tro det, så gir TBO overhodet ingen fasitsvar på om du skal sette inn veiledningstiltak i hjemmet, plassere et barn i en behandlingsinstitusjon eller rett og slett la barnet få et kortere opphold i en fengselscelle.

Selv Howard Bath, som ansees som opphavsmannen til TBO, har etterlyst mer ‘normalisering’ i en behandlingsprosess. Han sier at mennesker som er blitt traumatisert i livet ikke på noen måter ønsker å bli værende i denne tilstanden. De ønsker fremskritt, de ønsker seg tilbake til normaliteten. De ønsker en hverdag fri for flaschbacks, søvnløse netter, uønskede handlinger m.m. Jeg velger å tro at barn som utøver vold, faktisk forstår at de også må gjøre opp for seg for det de har utsatt andre for.

Er du TBO-fokusert, bør du i større grad legge til rette for denne utviklingen, fremfor å ‘tviholde’ på at personen skal forbli i sin beskyttede traumeverden med alt hva det innebærer av selvdestruktive tanker og handlinger. Jeg savner flere modige traumebevisste omsorgsutøvere.