«Vi har ikke klart å forbedre resultatene i realfag de siste 20 åra», sier Isaksen til Dagbladet. Han nevner ikke andre fag og antyder dermed ved å utelate at han enten er fornøyd med elevenes prestasjoner i de andre fagene eller så mener han at de andre fagene ikke er så viktige som realfagene. Årets resultat på får også Fædrelandsvennen til å reagere med en leder den 4. juli.

Både Isaksen og Fævennen søker med lys og lykte etter årsakene til slike deprimerende resultater. At matematikk er viktig, ja avgjørende for Norges framtid, er de så hjertens enige om. Enigheten er nå så unison i alle miljøer, at det trengs flere djevelens advokater.

Samtidig er det oppsiktsvekkende, og til dels skremmende at Fritt Ord har funnet det nødvendig å utgi en rapport om de humanistiske fagenes situasjon i Norge. Rapporten har fått det utfordrende og defensive navnet: Hva skal vi med humaniora? Det minner om tiden før ingeniørenes inntog i oljebyen, den gang da folk fra Stavanger stilte spørsmålet: Eg er fra Stavanger. Gjør det nogo? Humaniora-spørsmålet blir sannsynligvis stilt på grunn av den voldsomme oppmerksomheten som realfagene er blitt gitt de senere årene. Tanken har altså dukket opp om at samfunnet kan klare seg uten humaniora? Kanskje det da er på tide å stille spørsmålet: Hva skal vi med realfagene? Eller hvorfor er realfagene så viktig? Realfagene er jo noe man lever av, men ikke for. Det er sjelden i den norske hverdagen, i samtalen mennesker imellom at debatten dreier seg om realfagene, eller tema knyttet til realfagene. Det er stort sett uinteressant. Menigmann diskuterer ikke realfag, her er svarene gitt. Fasit er ødeleggende for enhver produktiv og interessant meningsutveksling på det private plan.

Dessuten har ikke realfagene nasjonale særtrekk, de er internasjonale. Arbeidet med realfag i Norge kan like gjerne gjøres av en spanjol eller en indier, som av en nordmann. Det er som i fotball. For Sarpsborg 08, eller for Start spiller det liten rolle om spilleren som skårer, er norsk eller greker. Det samme for norske bedriftseiere som har outsourcet, eller som truer med å outsource bedrifter eller enkelte oppgaver i bedriftene. Det er i dag ikke uvanlig at indiske dataprogrammerere produserer programvaren til program som benyttes av norske bedrifter eller at norske telefonsentraler ligger i Baltikum. For dem betyr nasjonalitet, opprinnelse og nasjonal kultur lite eller ikke noe. Det samme har skjedd med vår handelsflåte og er nå i ferd med å utvikle seg i luftfarten.

På spørsmål fra Dagbladet i det ovennevnte intervjuet om hvorfor realfagene er viktige, er statsråden meget upresis. «Matte er helt sentralt i studieforbindelser og yrkeslivet; elever som gjør det dårlig i matte, har lettere for å droppe ut av videregående skole.

Det gjør det vanskeligere for dem å komme inn i arbeidslivet, og høyner risikoen for å ende på NAV. Dette koster samfunnet enorme summer og rammer den enkelte.»

At norske elever er dårlige i matematikk, forklarer ministeren med at de starter med viktige emner som algebra for seint. Samtidig som det er en manglende realfagskultur i landet. Dessuten er matte et krevende fag som krever hardt arbeid - og norske elever gir opp for lett, sier han. Problemet med Røe Isaksens forklaringer er at de mangler presisjon og at han pedagogisk sett er på ville veier.

Superpedagogen Hattie, som Høyre har tatt til sitt bryst, påpeker noen egenskaper den gode læreren bør ha. Sentralt står positive og støttende relasjoner. Å beskylde norske elever for latskap skaper neppe et godt læringsmiljø. Pedagogisk sett er det forkastelig. Hvis man i undervisningen til stadighet påpeker at det elevene nå skal gjøre, er krevende og vanskelig, så blir det krevende og vanskelig. Dersom drømmelærernes over-rektor bedriver denne form for pedagogikk, hva kan man så forvente av vanlige lærere?

Å beskylde norske elever for latskap skaper neppe et godt læringsmiljø.

Bedre ville det vært å framheve det positive i og gleden med realfagene, hva de nå måtte være? Hans anbefalte pedagogikk minner meget om den type mekaniske undervisningsmetoder eller pugging som ble benyttet den gang da lille Marius svarte: «Mensa rotunda» og døde. Ministeren og hans følgesvenner i realfagskampen har også mye til felles med salamanderne til Jens Bjørneboe. De som etter dikterens mening ikke tok hensyn til barnas behov og ensidig fokuserte på karaktergjennomsnittet. Salamanderne beskrev kristiansanderen som latterlige, middelmådige, kulturfiendtlige og trangsynte.

Kanskje ministeren bør ta humanistene Alexander Kielland og Jens Bjørneboe på alvor og tilnærme seg elevene på en måte som ikke ser ut til å favorisere en puggbasert undervisning hvor reproduksjon står i sentrum framfor forståelse og kritisk tenkning. Dersom han går mer analytisk til verks, så vil han finne ut hvorfor norske elever gjør det dårlig i realfagene. Det ensidige ropet om ulv man har holdt på med i 20 år, har vist seg ikke å virke.