I strid med dette vil det noen ganger bygges høyere bygninger. Gjerne i sentrum. Gjerne ved siden av en av de søte små. Den automatiske responsen til dette blir et spørsmål om mønehøyde, og hvor lavt det er mulig at bygget kan bli.

Drukne i bygninger

Det fremstilles ofte forslag om nye bygg som tar litt mer plass enn det kristiansandere er vant med å skue i det de spaserer nedover Skippergata på vei til nærmeste kafé. Forslaget er en bygning som er langt over det som egentlig er ønskelig fra utbyggers side, for antall etasjer vil uansett bli redusert. Det kan virke som en prinsippsak for de som bestemmer, at høyden skal reduseres til et visst nivå, uavhengig av utgangspunktet. Men på hvilket tidspunkt i historien ble høye bygninger noe å frykte? I en voksende by bør det heller anses som en naturlig del av utviklingen. Skal vi få plass til alt som er ønskelig uten å øke avstanden fra sentrum, så må det bygges i høyden. Men vi er altfor redde for å drukne i bygninger, miste småbysjarmen, og gå for mye i skyggen om sommeren.

Les også: — 11 etasjer er tafatt

Kanskje en dag vil det komme en tid hvor de som godkjenner bygninger spør utbyggeren om å bygge høyere. Med tanke på fremtiden, og utviklingen. Slik det er i dag i beltespennen på bibelbeltet Sørlandet er høye bygninger som banneord, og blir motarbeidet for enhver pris. Jeg vil våge å si at med en slik tankegang går vi glipp av den høye bygningens sjarm; hjelpen den gir til å løfte blikket.

Les også: Ønsker flere høyhus nær Kvadraturen

Nye tanker, nye ideer

Det er spesielt å oppleve hvordan en ytre handling kan påvirke det indre ståstedet til et menneske. Vandrende gjennom en by med høye bygninger i alle fasonger, farger og utsmykninger finnes ro, ved at verden blir redusert av to parallelle vegger. Det lager rom for nye tanker, nye ideer. Fra å være en stressfylt handlegate med folk på vei til jobb, som prater i telefonen, eller sjekker sosiale medier mens det nyeste innen tropical house runger i ørene, blir gaten i løpet av et øyeblikk endret til et sted med tilfredshet. Støyen forsvinner. Om enn bare for et kort øyeblikk. Vi får tid til å kjenne livet på kroppen. Kjenne at vi lever og kan puste. Høye bygninger fører til tilstedeværelse. For livet kan ikke leves på automatikk, men det må oppleves. Helst med bygninger høyere enn de med tilbaketrukken sjette etasje.