Torsdag tok jeg bussen fra Bykle til byen. Frossen, bilsyk og trøtt ble jeg sittende og lytte til to tenåringsjenter i setene bak meg. Det gikk i to stormende forelskelser, Sophie Elises pupp og en tredje forelskelse. I setet ved siden av meg satt ei pelskåpe på alder med domkirkedøra. Etter at jentene hadde holdt det gående gjennom halve Setesdal, bøyde hun seg mot meg og sa: « Sånn var det ikke da vi var unge!» Jeg ristet oppgitt på hodet og sukket høylytt av tenåringene — som ei bitter burugle på geriatrisk avdeling. Pelskåpa og jeg var plutselig i samme båt, og der og da innså jeg at livet mitt i dag har mer til felles med kamferdrops enn med rusbrus.

Noe å lære av 16-åringen?

Jeg har alltid tenkt at jeg som tenåring burde visst alt det jeg vet nå. Trodd at valgene jeg tar i dag, er klokere enn de jeg tok som 16-åring. Slått grundig fast at livet leves nå - og ble kastet bort da. Etter bussturen med pelskåpa og tenåringsjentene er jeg ikke like sikker lenger. Kanskje er det 36 år gamle Eva som har noe å lære av 16-åringen med samme navn?

Eva Kvelland - portrett.jpg

Lørdagskveldene på midten av 90-tallet var fylt med pubertale jenter, popcorn fra mammas gryte og New Kids On The Block. Eller døgnåpen hormonfest med kvisete gutter og gjæra eplevin fra kjelleren til en intetanende far. I dag er lørdagskvelden en gylden mulighet til å komme à jour med Netflix, husvask, reiseregninger og søvn. Da jeg var 16 var forelskelsene berusende og mange — og hjertesorgen bunnløs og kortvarig. I dag er forelskelsene kloke av skade og hjertesorgen en perlerad av bitre skuffelser.

I tenårene syklet vi frem og tilbake forbi huset til den siste flammen. Trodde ingen så oss, og fniste som ei flaske lystgass hver gang vi rundet hjørnet og var i trygghet. Jeg visste ikke bak-fram på en fotball, men var svoren Blackburn-fan og fulgte treningene til MKs guttelag som en siklende harehund på speed.

Jeg får innbilte hjerteinfarkt av snømåking og makspuls av å elte en bolledeig

I 2016 følger jeg forelskelsene fra en anonym tilværelse i en veletablert sofa på Tveit, og går alene på Vipers-kamp, så ingen forstyrrer min indre dommer, kampanalytiker og stjernespiller.

Fast i rottingmidler

I dag handler trening om å brenne mest mulig flesk alene, og så dele det med verden på sosiale medier. Jeg får innbilte hjerteinfarkt av snømåking og makspuls av å elte en bolledeig. Som 16-åring handlet gym om å løpe fortest og kaste lengst - sammen med flest mulig. Det var lyst, latter og livet - og opplevelsen var reservert de som var tilstede - eller kunne vente til jeg kom hjem til fasttelefonen. Da jeg var 16 år var ferien lang og full av frihet. Tur med familien var et ork, og da jeg endelig fikk lov til å sette meg på toget til Oslo for å gå på The Fugees-konsert, var voksenlivet til å ta og føle på. Nå sitter jeg fast i rottingmøbler, får dårlig samvittighet for alt jeg burde fått unna i juli, og familieferie er et ikke-eksisterende savn. 16-årige meg var livredd for å bli smelt på tjukka og fast forhold var skremselspropaganda. Nå planlegger jeg for seniorleilighet og tolv katter.

Etter bussturen med pelskåpa og tenåringsjentene er jeg ikke like sikker lenger.

Jeg kunne sikkert lært 16 år gamle Eva mye, men jeg tror hun kunne lært 36-åringen vel så mye. Lært at frihet ikke er muligheten til å vaske badet en lørdagskveld. Lært at opplevelser best deles med andre mennesker, ikke med Facebook. Lært at forelskelse ikke er et punkt på handlelista, men galskap, risiko og uanstendig oppførsel. Jeg er verken pelskåpa eller tenåringsjentene på bussen, men jeg dedikerer heller det nye året til 90-tallsversjonen av meg selv, enn til min indre, gråhårede 76-åring.