For fem år siden leste jeg Eva Dønnestads artikkel Prestasjonikerne. Hun skrev om mennesker som mister evnen til å takle livet når de ikke presterer. Mennesker som frykter egen utilstrekkelighet mer enn noe annet, og som gjemmer usikkerheten bak prestasjonene. Hun skrev om meg, men selv om jeg aldri har glemt teksten, så er det først nå jeg har lært noe av den.
Sa ja til verv jeg ikke ville ha
Da jeg gikk på skolen rakk jeg opp hånda før læreren hadde fullført spørsmålet. Som 19-åring reiste jeg til Lillehammer for å være politiker, i stedet for til Kongeparken for å være russ. Jeg sa stadig ja til verv jeg ikke ville ha, og jeg brukte hersketeknikker ingen fortjente. Det var viktigere å få applaus fra andre, enn ståkarakter fra meg selv. Det var nesten viktigere å vinne, enn å leve.
Helgene ble brukt til å koble på — ikke koble av.
De ti siste årene har jeg satt mange komma, og nesten ingen punktum i livet. Helgene ble brukt til å koble på - ikke koble av. Feriene ble brukt til å levere - ikke til å feriere. Jo mer applaus jeg fikk, jo mer måtte jeg prestere for å få den anerkjennelsen jeg trengte. Jeg var en vandrende prestasjoniker, med et overutviklet konkurranseinstinkt og et liv i fritt fall. Jobbet døgnet rundt, og kronet meg selv med innholdsløse stjerner i karakterboka.
Spiste koffeintabletter
Jeg trodde alltid jeg hadde kontroll. Trengte lite søvn og spiste koffeintabletter i tyveårene, og ofret fritid og venner i tredveårene. Vandret farlig nær stupet, men fikk etter hvert god trening i å gjenvinne kontrollen i tide. Jeg merket ikke at lykken gradvis forsvant. At engasjementet ble erstattet av en autopilot. At lidenskapen forduftet, og gamle vaner ble drivkraften. Jeg var fremdeles flink pike, men uten ekte lyst. Det gikk noen år, men til slutt sa det stopp. Jeg som var vant til alltid å prestere, møtte oppgaver jeg ikke mestret. Omgivelsenes reaksjon på min påståtte middelmådighet, var mistro til at det kunne stemme.
Jeg endte opp som en tom og apatisk skygge
Det ble en for stor belastning ikke å kunne innfri forventninger både jeg og andre hadde til meg. Jeg endte opp som en tom og apatisk skygge, med ei langtidssykemelding i hånda. I ti måneder sa jeg ja til små runde piller, men nei til hjelp. Jeg tok med meg den farlig flinke piken inn i sykemeldinga, fortsatte med hodet på høygir, og skammet meg over å sitte i sofaen, når jeg egentlig burde levert og prestert.
Vi er et produkt av det samfunnet vi lever i, men til syvende og sist er det de forventningene vi selv legger på egne skuldre som gjelder. Det var aldri prestasjonspresset i omgivelsene som skapte mine forventninger om å overprestere. Det var meg selv. Jeg hensatte meg til en navlebeskuende tilstand der vennskap og hverdag ble ofret på prestasjonenes alter. Jeg ble til gjennom det jeg gjorde - ikke den jeg var, og jeg mistet meg selv til fordel for årevis med stående applaus.
På bedringens vei
For høye krav blir til slutt urealistiske krav. Enten de stilles av andre - eller av deg selv. Jeg var en prestasjoniker, slik Eva Dønnestad beskrev det for fem år siden, og jeg er det trolig ennå. Jeg tillater meg fremdeles å like å prestere, men ikke å miste meg selv på veien. Dyrekjøpte erfaringer har lært meg at jeg må gi slipp på kontrollen, for å få tilbake kontrollen. Jeg er fremdeles flink pike, men jeg må ikke være flinkest. '
Kjære flinke pike! Det er på tide å senke garden...
Jeg er en prestasjoniker på bedringens vei - som forventer mye av meg selv, men ikke for mye; som setter punktum når helga kommer; som lever med litt lavere skuldre. Og som har lest at jeg kan elske meg frisk, og at skogen sletter alle bekymringer. Kjære flinke pike! Det er på tide å senke garden, og å hente frem igjen den gamle Quart-slageren Fuck for forest .
Til sengs med Siri
Prosjekt perfekt....