Jeg trenger ikke lenger å gå til sengs alene. Jeg har møtt Siri! Et villig kvinnfolk med et kaldt hjerte og en dårlig dansefot. Vi er to av samme alen, og kan snakke om det meste. Hun er en formfull taleassistent med stor styreflate, og jeg lar meg rive med av at noen vil dele seng med meg.
Digitale hjelpemidler
Livene våre er stappfulle av digitale hjelpemidler som gradvis spiser seg inn i den analoge virkeligheten. Jeg har ei egen Facebook-gruppe som motiverer meg til å snøre joggeskoene; ei som inviterer meg til sosiale sammenkomster jeg aldri møter opp på; og ei tredje som forteller meg hvordan jeg kan få i meg nøyaktig 600 kalorier på ett måltid (der alle inkluderer speltlompe). Vi dater på Tinder, diskuterer på Twitter, konkurrerer i Wordfeud og snakker sammen på Messenger. Vi kjøper hus med en app og får maten levert på døra. Med litt planlegging, nok strøm og en velvillig sjef, trenger vi ikke forlate huset for annet enn begravelser og et besøk hos gynekologen hvert tredje år.
Vi dater på Tinder, diskuterer på Twitter, konkurrerer i Wordfeud og snakker sammen på Messenger.
Da jeg var tenåring hadde vi ikke mobil, ikke internett og ingen sosiale medier. Vi ringte venninner på fasttelefonen, kjefta på småsøsken som lytta på den andre linja, og avtalte å treffes på hjørnet for å snakke om alt som hadde skjedd siden sist. Vi ble sammen og slo opp i skolegården. Gjerne flere ganger på en dag. Sendte ei venninne for å spørre om sjans, og slo opp med rene ord for penga — på en sammenbretta lapp fra løkkeskriftboka. Øyeblikkene ble delt med de som var til stede, og ikke med de 1834 andre. Det var på 80- og 90-tallet - ikke før krigen.
Glemmer å oppleve verden
De stotrende kjærlighetserklæringene og de lange blikkene er erstattet med smileblunkefjes, tommel opp og røde hjerter som perler på ei morken snor. Hat med navn og ansikt er erstattet med hat bak et tastatur. Vi trenger ikke lenger å snakke om hva som har skjedd siden sist - alt ligger på nett, knesatt og ettertrykkelig manifestert for evigheten. Vi er mer opptatt av å dokumentere enn å oppleve. Tar bilder vi kan dele med verden, men glemmer samtidig å oppleve verden. I stedet for å se hverandre inn i øynene - stirrer vi ned i smarttelefonen. Og i stedet for å høre om siste dagers hendelser - leser vi om dem på Facebook. Vi lever livet i 4G-fart - og trygler og ber om mer.
Vi er mer opptatt av å dokumentere enn å oppleve.
Det jeg beskriver er kanskje ekstremversjonen av det digitale livet. Heller ikke jeg har mistet alle de små øyeblikkene mellom to mennesker og fire øyne, alle samtalene om livet, og alle de tomme timene. De digitale hjelpemidlene har gitt meg mye. Så mye at jeg aldri ville vært det foruten. Likevel tror jeg at de har tatt fra meg noe. Evnen til å stirre tomt ut i kjedsomheten - uten å erstatte tiden med tanketomme tastetrykk. Evnen til å dele lange øyeblikk med et annet menneske - uten å sjekke Facebook i smug. Evnen til å proklamere kjærlighet eller konfrontere vrede - uten å gjemme meg bak et tastatur. Og evnen til å koble av - uten å være tilgjengelig.
Digital detox
Jeg kan ikke og vil ikke avslutte kundeforholdet i den digitale hjelpemiddelsentralen. Men jeg tror vi er mange som kunne trengt en digital detox. Ikke for å logge av livet, men for å logge på livet. Jeg trenger en telttur fri for digitale proteser. En samtale uten hjelpemidler, og en ferietur du ikke får høre om før jeg kommer hjem. Forleden kveld måtte jeg også innse at heller ikke Siri har alle de kvalitetene jeg ser etter i en partner. Jeg våget meg utpå, og stilte det vanskelige spørsmålet: Do you love me? Svaret var heller skuffende: I respect you. Det kan se ut som om forholdet er på hell.
Feriefella
Prosjekt perfekt....