Da jeg var fem, var lykken en telttur i hagen og tusen og ett myggstikk. Da jeg var tretten, struttet myggstikkene i en rosa bikini på Sjøsanden, mens vi fniste og kasta lange blikk etter bleike guttekropper i stemmeskiftet. Siste skoledag var som et ukontrollert kuslipp, og neste klassetrinn lå lysår foran oss. Ferie uten følt sluttdato! Løpe gjennom sprederen med en halvmeter rabarbra i den ene hånda og koppen med sukker i den andre. Sitte på en stein med skrubbsår på kneet og blomsterkrans i solbleika hår. Telle biler i Hålandsbakken, sykle til toppen av gamlebakken uten gir, og ikke vite hvilken dag det er — eller blir. Sette seg i bilen og bruke to døgn på veien til Trøndelag. To voksne, tre barn, ingen setebelter, spypauser og sure epler fra hagen. Skuldrene var så lave at du var lut til slutten av august.
Nå er jeg 35 år, og jeg har glemt hva ferie egentlig skal være. Jeg har mistet evnen til å gjøre ingenting! Inntil i år var én sammenhengende ferieuke det meste jeg hadde klart å klemme ut av voksenlivet. Jeg hadde gledet meg til årets ferie. Sett frem til mine fire første sammenhengende uker, uten nevneverdige forpliktelser eller forventninger.
Det starta med en dårlig idé om å lage lister over hva ukene skulle brukes til: Male ganga grønn, rydde i mailboksene, jobbe med doktorgraden, bestige alle toppene i Tveit — og finne meg selv (og en mann). Jeg skulle sitte i lotusstilling, bøyd over ei fargebok for voksne, og drikke nypressa ingefærjuice. Resultat: Jeg har malt halve ganga, og sentrifugert ett glass eplejuice. Resten av tida har jeg hatt dårlig samvittighet, skuldre som stanger i bleike kinnbein, og ei vekkerklokke som ringer 08.00 - hver forbaska dag. Jeg er en vandrende feriekatastrofe, som stirrer langflat etter de som tilsynelatende har forstått konseptet.
Kalenderen sier at jeg nå har hatt ferie i tre uker. Tre uker med dårlig samvittighet, høye skuldre og fravær av feriefølelse.
Lykkeforskningen (joda, det finnes) viser at ferie generelt har liten langsiktig effekt på folks velvære. I beste fall får vi en positiv virkning av å planlegge ferien. I tillegg plasserer vi ferie på listen over hva vi opplever som stressende hendelser i livet. Ferie gir kanskje en pause fra prestasjonspresset på jobb og skole, men det hjelper lite om vi erstatter det med andre former for forventninger til oss selv.
De fleste har bedre råd i dag enn hva familier hadde da jeg var barn på tidlig 80-tallet, og feriemulighetene ligger i Sareptas krukke. Likevel opplever mange at ferien gir mer stressutslett og høyere skuldre enn noen gang. Vi skal prestere, levere og aktivisere. Huset skal males, hagen stusses, svigerforeldre besøkes og kofferten skal innom minst tre land på veien. Vi rusher gjennom ferien som om vi har fanden og trollmor i hælene. Med en følelse av at ferien er på hell fra dag én, og et trykkende behov for ferie - for å komme seg etter ferien. Er sommerferien blitt et eneste stort skippertak - dømt til å mislykkes? Har vi mistet evnen til å gjøre ingenting, uten å få dårlig samvittighet for understimulerte unger, manglende toppturer og ubehandla terrassebord?
Kalenderen sier at jeg nå har hatt ferie i tre uker. Tre uker med dårlig samvittighet, høye skuldre og fravær av feriefølelse. Jeg har gått i feriefella! Med ei uke igjen er det på tide å sette seg ned. Slå av vekkerklokka, og huske på den gangen jeg løp naken og lykkelig gjennom sprederen, med hodet fullt av bjørnebær, myggstikk og ingenting! Kjenne på barndommens feriefølelse. Den uten sluttdato. Den med ingenting å gjøre - og hele dagen å gjøre det på!