— Her kan du vel bo evig, vennen min? Gulleklumpen! - Ja, pappaen min, du trenger ikke flytte mer for meg nå. Æresord!
(Lyvekryss)
Flyttejunkie
Jeg er en rotløs, 35 år gammel flyttejunkie. En bolighai som alltid jakter på neste bytte. Verdensmester i visninger og stamkunde i banken. Jeg flytter etter innfallsmetoden! Det var slik jeg havna i Kristiansand, og det er slik jeg nå er på vei til en kjedet enebolig i Tveit, med utsikt over dyrka mark og underlivet til en Boeing 737 fra Amsterdam. Hver gang jeg flytter tror jeg lykken på jord er et større antall kvadratmeter, et ekstra gjesterom jeg aldri bruker eller et flatt skogområde der jeg kan deise flesket rundt i gamle joggesko. Jeg tar feil hver gang. Jeg leter egentlig etter følelsen av et hjem. Noe mer enn fire vegger, en komfyr og et velfungerende toalett. Jeg leter etter eimen av barndomshjemmet. Og på veien er banankassene min beste venn.
Flytting er bobleplast, knuste vinglass, tunge bøker - og banankasser. Jeg elsker banankasser. Kjøre fra butikk til butikk og spørre etter tykke bereiste pappvegger. Banankassene representerer en sliten rygg, lange armer og nye muligheter. De bærer livet mitt fra hus til hus.
Solgt og kjøpt
Jeg flytter så ofte at jeg alltid får post til min forrige adresse. Eller den før der igjen. Halve Facebook har løfta på banankassene mine. Jeg har aldri kommet helt på plass. Aldri tømt den siste eska. Og nå er det på ’an igjen. Solgt og kjøpt nærmest over natta. Tjent penger og likevel maksa lånet.
En bolighai som alltid jakter på neste bytte
Denne gangen måtte jeg henge opp bildene før visning, og ferdigmontere kjøkkenet før jeg overlot den blanke IKEA-himmelen til nye eiere. Malingspannene til den råtne verandaen får de på kjøpet, doen kan noen andre pusse opp, og det punkterte vinduet er ikke lenger mitt problem. Jeg ble nesten ferdig med oppussingen før jeg rulla ut sekketralla og forlot den innholdsrike leiligheten, med vestvendt terrasse, i et veletablert, barnevennlig område på Søm.
Prisgitt hjelp
De fleste av oss tar tak over hodet for gitt. Forventer å kunne eie eller leie en bolig - enten alene eller sammen med andre. Samtidig vet vi at mennesker sover under broer, tilbringer nettene på et barmhjertig herberge eller er prisgitt hjelp fra kommunen for å få tak over hodet. Mens noen av oss lurer på hvor mye større og dyrere hus vi kan kjøpe, lurer andre på hvilken rutebuss de skal sove på neste gang. Jeg skjems litt når jeg stanger i lånetaket og bedyrer at jeg trenger et nytt hus - igjen. Likevel gjør jeg det - som et vandrende i-landsproblem! Hittil har det vært som å jakte på vinden.
Utsikt over dyrka mark og underlivet til en Boeing 737 fra Amsterdam
Du griper begjærlig etter luftslottet et par ganger, men innser raskt at det er et håpløst, overoptimistisk prosjekt. Et hus er et sted du bor. Et hjem er et sted du hører til. Et sted med lave skuldre og kjærleik. Et sted du henger opp bilder på veggene, pakker ut den siste eska og kaster banankassene. Du kan kanskje ikke se det med første øyekast, men du kjenner det ganske fort. Det er forskjell på hus og hjem!
Flytter til Tveit
Jeg flytter til Tveit, og denne gangen kaster jeg ikke banankassene. Det er fortsatt et par bydeler jeg ikke har prøvd, om jeg ikke skulle finne et hjem under en Boeing 737 fra Amsterdam. Kanskje må jeg senke litt på kravene, og si som den britiske forfatteren Michael Caine: Et hjem er et sted hvor man finner vin.