I går tok jeg en av de evinnelige nettestene: Kan vi gjette hva du veier? Etter fem spørsmål om kaffe, hamburgerkjeder og sommerværet, påstod internett at jeg veier 58 kilo. Min indre gudinne dro frem bikinien. Resten av meg lo hele veien til treningssenteret — via grønn algejuice og selvbruningskrem. Det er juni, og det er over oss igjen. Avisene maner frem skammen, og vi lystrer i flokk. Det er den årlige prosjekt-perfekt-festivalen, og alle med målbar BMI er invitert.
Hengebrøster i solnedgang
Resten av året kapitulerer jeg. En liten gråsprengt en i luggen, nakne negler, flesk i midtpartiet og hengebrøster i solnedgang. Et tilfelle Trinny & Susannah ville kasta seg over med hold-in-produkter, magebelte og vertikale striper. Når jeg ankommer perleporten vil Fedon Lindberg stå der og sende meg rett til helvete, brød, pasta og poteter. Jeg drømmer om å oppføre meg som en skamløs krysning mellom Christine Koht og Else Kåss Furuseth. Et fargerikt fellesskap i lyckliga gatan, med lår som gnisser og pupper som disser.
Når jeg ankommer perleporten vil Fedon Lindberg stå der og sende meg rett til helvete, brød, pasta og poteter.
Nå har jeg brukt 1195 tegn på å raljere over egen kropp. Klapsa meg selv på flesket og servert lange flate brøst på et fat. Noen vil si at jeg er i overkant vulgær. Andre vil klappe meg på skuldra for å være fet, men fattet. Ingen av delene stemmer. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke lot meg påvirke av idealene og avisforsidene, men jeg næres ennå av livsløgnen om at jeg blir lykkeligere dersom jeg blir tynn. Jeg er ikke stolt av kroppen min. Når definisjonen på bikinikropp krever mer av meg enn en bikini og en kropp, så er jeg blitt et produkt av alt det jeg ikke liker. Jeg er 35 år, og jeg kjenner på det hver eneste dag. Hva gjør da en 17-åring som ikke lever opp til bildene av den perfekte kroppen? Eller en 13-åring som går sommeren gjennom med et håndkle foran magen?
Verre å være tjukk enn slem
Vi lever i en verden der det er verre å være tjukk enn slem, og der lykken skal øke proporsjonalt med vektnedgangen. Jeg ser på TV-programmer der samtalen mellom PT-en og objekt overvektig går som følger: - Hva er ditt høyeste ønske? - Jeg vil gjerne treffe en mann/få ny jobb/bestige Mount Everest - Jeg skal sørge for at du blir tynn nok til å nå det målet - Takk!
Vi lever i en verden der det er verre å være tjukk enn slem...
Vi oppdras til å sammenligne oss selv med Photoshop-perfeksjon. Kroppsidealet blir så sunt - at det blir usunt. Perfekt er blitt en standard - noe objektivt som skal omfavnes, tilstrebes og misunnes. Noe man skal skamme seg over å ikke være. Perfekt er det motsatte av bilringer, grevinneheng og puppeskvalp. Alt annet enn strekkmerker og dobbelthake. Jeg omfavner ikke fedme, og jeg forherliger ikke dårlig helse. Jeg vet smertelig godt at mine egne overflødige kilo ikke bare handler om estetikk. Men jeg forstår likevel ikke hvorfor det skal være så mye skam forbundet med det å ikke se ut som ei glansa magasinforside. Når slutta perfekt å være noe subjektivt?
Orker ikke mer prosjekt perfekt
Det er sikkert sant at ingen snur seg på gata og plystrer etter personligheten min, men jeg orker ikke mer prosjekt perfekt. Sommeren kommer selv om magen ikke er like flat som baken. Denne ferien steiker jeg flesket bak hekken på Tveit. Deiser rundt i keiserens nye klær - godt synlig for solbrune charterturister som går inn for landing på Kjevik. Jeg er langt unna å omfavne meg selv, men for i år sier jeg at #sommerkroppen2015 er i boks: Det er sommer. Jeg har en kropp. Vi er i 2015. Fet, fattet og perfekt.