Hun besøkte oss nordpå i årsskiftet, og den siste turen vi hadde på ski sammen var 2. januar, på hennes 61 årsdag. Hun visste ikke hvor syk hun var, men på den turen sa hun at jeg måtte passe på at fremtidige barnebarn måtte tas med ut i skog og mark så de skjønte verdien av mosen, snøen, barnålene og bekkene.

Vågsbygdskauen

Et par år før, mens jeg fortsatt var student, var jeg utplassert på legekontoret på Gibostad på Senja. Vinteren var visst snørik sørpå det året. Det var i fasttelefonens tid, og om jeg ringte hjem, var det aldri noe svar i Lumberveien. Det viste seg senere at etter arbeidstid hadde mamma hver dag tatt på seg sine gamle treski og beveget seg rundt i Vågsbygdskauen; over Brulihei og Svingerlivann eller over Fiskåvann langs Lona inn til Bukksteinsvannet m.m. Hun som hadde tatt oss med på tyttebærtur i Slettheia og skøytetur på Fiskåvann da vi var små, visste å nyte skiføret i nærområdene når anledningen bød seg. Min bekymring for hvorfor hun aldri tok telefonen var altså helt unødvendig.

Ski til Loland

Når en mister sin mor såpass tidlig er det alltid kjempetrivelig å treffe folk som kjente henne. For en del år siden traff jeg en av byens damer som også var født helt i begynnelsen på 1920-tallet. Hun fortalte om en vinter en gang i 1940-årene hvor hun, mamma og en gjeng andre ungdommer syv søndager på rad tok toget til Vennesla, gikk på ski opp til Loland, ned til Stemmen, videre til Gråmannen og Kjerrane til byen. Den gang fantes det ordentlige vintere!

Jeg håper at våre barn og barnebarn fortsatt skal kunne ta ski og skøyter på og komme seg ut i skauen rundt Rossevann, Fiskåvann og Kjerrane uten å være akkompagnert av trafikkstøy. Både Fylkesmann og politikere må skjønne at dette er umistelige verdier som vi må verne om.