Jeg drikker riktignok knusktørr hvitvin og har garantert fått i meg alt for mye hvitt sukker. Før julen var jeg pønta til trengsel annen hver dag og stod mett på julebord etter julebord og hørte på en eller annen mannlig kollega som litt for brisen fortalte om egen fortreffelighet på fjerde timen og ikke stilte meg et eneste spørsmål. Eneste fordelen med så mye fest er at en blir skikkelig god på å ta do-finta (Les: late som man skal på do for så å snike seg usett hjem før midnatt.) Måneden toppet seg selvsagt med julen der man går fra matbord til matbord og velter seg i ribbe, svor, sauser, sylter, røkelaks, oster, kromkaker og marsipan. Til tross for at jeg tilbrakte romjulen på et høyfjellshotell med en gjeng skivante folk (deriblant egen datter) fikk jeg nok ikke bevegd meg nok til at ribbefettet ble igjen i slalåmbakken.

Stilig på after ski

Janne Formoe Foto: Kjartan Bjelland

Undertegnede har nemlig ikke frekventert så mange høyfjellshoteller i sitt liv, eller vært en av de sørlendingene som var på Hovden hver helg og alle vinterferier absolutt hele livet. Jeg er ikke en sånn som vet hvordan man ser stilig ut på after ski med slalåmsko på beina, eller en som aldri får flass på den røde nesen av solen. Denne har ikke stått i en slalåmbakke siden hun var utveklingsstudent i United States of America og var på tur til Colorado med medstudentene for en mannsalder siden. Før det hadde denne kroppen kun hatt slalåmski på beina på nevnte Hovden på konfirmasjonsleir enda noen år tidligere. Jeg vokste ikke akkurat opp med foreldre som hadde ski som hovedinteresse. Det gikk mer i protestviser og dyrepark hjemme hos oss. Ikke til forkleinelse, altså.Så det var med skrekkblandet fryd jeg tredde labbene ned i de trange skoene og satte meg i skiheisen. Jeg var redd for å ikke komme av, men var heldigvis omringet av crewet jeg dro med, en gjeng fra 10-45 år, der alle er mega gode på ski og har rett utstyr i akkurat passe frekke crazy farger.

Varm i minus 20

Til tross for at jeg var blek, og langt fra fattet under hjelmen, brillene og kuldekremen og alt det andre påkrevde utstyret var det bare å la det stå til.

Det er selvfølgelig ikke lett på star wars-sko uten sikring.

Typisk min flaks så var det så tåkete at vi ved et uhell startet i rød bakke (for de avanserte), jeg har aldri vært så varm i — 20 i mitt liv. Jeg prøvde å ploge etter beste evne, men det var for skummelt. Sint som en okse (Les: livredd) fikk jeg på mirakuløst vis av skiene og prøvde å komme meg ned den mega bratte, isete bakken. Det er selvfølgelig ikke lett på star wars-sko uten sikring. Jeg ble riktignok tilbudt av crewet at de skulle bære skiene mine, men sta som jeg er, nektet jeg. På et tidspunkt sa jeg at jeg aldri skulle ha kommet på denne dusteferien, og jeg prøvde desperat å stoppe en snøscooter og be den kjøre meg pent ned på bakken. Den suste selvfølgelig bare videre, og hele gjengen jeg var med var heldigvis super pedagogiske, og ingen ble sinte. Tålmodig ga de meg myke tips om hvordan jeg skulle få dreis på det hele og etter noen timer i grønn og etter hvert blå bakke (lett og middels lett), begynte jeg endelig å slappe av.

De slalåmvante fortalte etterpå at de vurderte å ta meg mellom beina og kjøre meg ned...

Jeg kjente at det var en lykke å suse nedover bakkene, og jeg klarte å svinge, ploge og nyte mens jeg pustet helt normalt. De slalåmvante fortalte etterpå at de vurderte å ta meg mellom beina og kjøre meg ned når det stod på som verst. Heldigvis gjorde de ikke det. Øvelse gjør mester.

Inn i det nye året med slalåmski på beina

Så for å sette det på spissen suste jeg inn i det nye året med slalåmski på beina, ikke ulikt slik Kari Traa ville gjort det. Og jeg var fast bestemt på at januar, som tidligere år, ikke skulle ta meg ned i mørket. Jeg skulle begynne friskt og selvsagt bli en ekstremt fabelaktig utgave av meg selv. Kutte sukker, karbos, meditere, trene 5 dager i uken, you name it. Folk skulle gispe henrykt i vantro sjokk når de så meg i slutten av januar. Venninnene mine skulle misunnelig si Janne «nå må du ikke bli tynnere, seriøst, det kler deg ikke, men du ser drit bra ut altså».

Alt jeg skal strekke meg mot, alle kravene jeg stiller til meg selv som jeg garantert ikke kommer til å klare å holde. Og er det strengt tatt nødvendig?

Det var bare det at alle forsettene plutselig føles som rød bakke, og jeg ble med ett usigelig trett bare ved tanken. Januar får fargen grå/sort og kjennes som en evig lang blåmandag. Alt jeg skal strekke meg mot, alle kravene jeg stiller til meg selv som jeg garantert ikke kommer til å klare å holde. Og er det strengt tatt nødvendig?

Så slår det meg plutselig der jeg står mellom nære og kjære kl. 00.00 nyttårsaften at jeg skal holde meg i grønn bakke. Jeg skal drite i alle nyttårsforsettene og i stedet for å si til meg selv alt jeg burde tvinge meg selv til å klare så skal jeg gjøre gode ting for meg selv, uten press. Og det er selvfølgelig å spise sundt og trene, men det er også å unne seg noen søte fristelser i blant og et glass knusk tørre bobler i glass (på stett) med gode venner. Jeg spenner på meg skiene og flytter meg fra rød til grønn bakke. Der målene har litt mildere svinger og ikke er så bratte. Dette skal jeg klare, med litt øvelse, Kari Traa eller ei.