Grunnen til det er mange, jeg skulle ønske jeg visste det jeg vet nå da jeg var tyve.

Hvis jeg skulle skrevet et brev til meg selv og sendt tilbake i til tjue årsdagen min, basert på hva jeg har erfart nå, ville det blitt omtrent sånn som dette:

Husk alltid å lytte til hjertet ditt, og ta på alvor hvor grensene dine går og vær tro mot deg selv.

Kjære Jubilant.

I dag fyller du tyve år og har hele livet foran deg. Jeg vet du har en liten stemme inni deg som stadig rakker ned på det meste med deg. Den messer ivrig i vei om hvor udugelig, tjukk, og klønete du er. Stemmen forteller deg at du burde skamme deg for det meste som er deg, men din verdi måles ikke i hvor mye du veier, at du ikke får til alt, eller om du misslykkes i noe.

Husk alltid å lytte til hjertet ditt, og ta på alvor hvor grensene dine går og vær tro mot deg selv.

Du kommer til å oppleve avslag og avvisning både på jobb og i kjærligheten. Du kommer til å oppdage at ikke alle mennesker er den de begir seg ut for å være. Du kommer til å bli dolket i ryggen og ydmyket av noen som har betydd enormt mye for deg.

Du kommer til å føle deg liten, stygg, tjukk, mindre smart og rakke deg selv ned til det kjedsommelige. Du kommer til å føle deg ensom i perioder, og iblant har du megadårlig råd, og du kommer til å tro at du ikke fortjener kjærlighet, og at du er mindre verdt etter litt for mange tapte slag.Alt dette, og litt til, kommer til å bli tøft og vondt, men du kommer til å takle det. Du reiser deg igjen og står støtt. Mye takket være foreldrene dine, og alle de gode vennene dine, men mest takket være deg selv. Du kommer nemlig til å våge å ta noen sjanser som der og da gjør vondt, men som fører til at du vokser deg sterkere. Du våger å gå inn i deg selv og jobbe med alt som er vanskelig. Du bryter dine egne destruktive mønstre og møter din egen skam med åpne armer til den slipper (mer eller mindre.)

Alt du drømmer om skal bli noe av, men veien dit er muligens litt turbulent til tider.

Jeg håper du sender den flinke piken som bor i deg på toget og blir mer rampete. At du ikke alltid strever med å gjøre andre til lags, men at du setter dine egne grenser og holder på dem selv om noen blir skuffet. Gi den dårlige samvittigheten fingeren både titt og ofte.

Vær stolt over de jobbene du får og gjør alltid ditt beste. Ikke sammenlign deg med andre. Vær takknemlig for alt du har, i stedet for å fokusere på det du har mistet eller ikke fikk.

Alt du drømmer om skal bli noe av, men veien dit er muligens litt turbulent til tider. Du får en nydelig datter, den kuleste venninnegjengen, og du får masse jobb, du møter kjærligheten på godt og vondt, men du våger å følge hjertet ditt hver gang.

Du erfarer at slagene livet gir, styrker deg. Du lærer deg at det ikke er så skummelt å si meningene dine, eller at det er ikke så farlig å være redd, eller skamfull. Du lærer deg å være sammen med kloa i magen og favne den i stedet for å skyve den bort.

Du begynner å gi mer faen i at du ikke er perfekt og at kroppen din noen ganger kjører sitt eget løp. Du går ikke lenger i kjelleren når badevekta viser 3 kg mer. (Bare noen få trinn ned trappa).Du skjønner at det ikke gjør noe at du fikk 2 i matte, du kan jo bare spørre noen om hjelp eller bruke kalkulatoren på telefonen.

Du må ikke være best i alt. Det er ikke så farlig om du søler litt, eller lager en middag som er så vond at samtlige brekker seg, det er ikke det som måler din verdi.

Omtrent sånn skulle brevet mitt vært, for når jeg nå går inn i et nytt tiår er jeg ikke lenger så slem mot meg selv. Jeg har ikke tenkt å skamme meg over at jeg liker å lese Tara, og at jeg synes klær som matcher er bittelitt fint. Eller at jeg har med meg flate sko i håndveska på fest og får fot når dj’n spiller La Det Swinge. Jeg står for at jeg elsker å hvile middag og koser meg i heimen med taco og Gullrekka (les: nettflix — er jo ikke helt gamlis heller) på fredagen framfor nattklubb og strobelys.

Jeg sier ikke så ofte setninger til meg selv som inneholder måtte, burde eller skulle lenger. Dessuten har jeg sluttet å løpe etter menn i håp om at de skal se hvor vidunderlig jeg er. Jeg har også skjønt at det ikke er mulig å forandre noen.

Jeg synes jeg selv er bra nok, og en fest av ei dame. Jeg har lært meg å si nei, og godtar at ikke alle må like meg eller være enige i valgene mine.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg skjønte alt dette når jeg var tyve, men endelig våger jeg å leve etter det pappa alltid har sagt til meg: Vær din egen dame!

Hurra og skål for alle jubilanter der ute - flott og førr, nei det æ’kke gørr!