Jeg brygger på noe hele uken, men hiver innpå med C-vitaminer og noen vidundergreier fra helsekosten og er fast bestemt på å bekjempe basiluskene. Helgen skal bekles med prossecco og strass, jeg skal være turist i egen by.

Dagen etter festen kommer det kastet på meg en frost jeg ikke har kjent maken til, jeg prøver å ignorere det med en varm dusj og sminke. Men jeg kapitulerer og ender resten av hotelloppholdet i en tåke, av høy feber, oppkast og smerter.

Mammas seng og pleie

Jeg har fått influensa tenker jeg mellom slagene, og makter ikke å fly tilbake til Oslo dagen etter. Hotellet blir byttet ut med mammas seng og pleie. En natt, tenker jeg, så må jeg dra. Jobb venter.

Klarer ikke å dra denne dagen heller, og har de sykeste feberdrømmene. Alt er skummelt. Mamma vekker meg og sier at vi skal på legevakten. Jeg orker ikke å skifte og jeg ankommer i pysj med fettete briller, flokete hår, ei tykk hvit tunge, og lukt av sykdom.

Klarer ikke å dra denne dagen heller, og har de sykeste feberdrømmene. Alt er skummelt.

Vi blir tatt i mot av en kvinnelig sykepleier, og en kvinnelig lege. Hun er muligens 25, duggfrisk og effektiv. Jeg blir sendt på akutten og der er det flere kvinner i hvitt som måler, stiller spørsmål, og nok en ung, kvinnelig lege med eplerøde kinn og fast hånd.

Janne Formoe

CRP’n min er på svimlende 455 og de sender meg på røntgen.

Inn på lungeavdelingen

Jeg har en kraftig lungebetennelse og flytter inn på lungeavdelingen. Det er omsorg og sykepleiere, og nok en ung, kvinnelig lege som følger meg tett opp hele uken. De er like opptatt som meg av søvnen, hodepinen, forstoppelsen og hosten min. Livet mitt handler med ett om basale behov. Kan de skifte på sengen? Jeg har hostet så jeg har tisset på meg, på med inkontinensbindet. Jeg får klut på pannen, og plutselig er eplejuice det beste jeg har kjent. Papsen kommer med mer eplejuice og lykken er komplett.

Mat byr meg i mot, de kommer tålmodig med havresuppe og sukker. To bit og ut igjen. Plutselig vil jeg ha pizza, mamma som er på besøk, som allerede har vært der med nye pysjer, tannbørste, sokker, frukt og tomater, hiver seg hjem og steker en pizza.

Uken fortsetter med kavete drømmer og et hav av sprøytestikk.

Uken snirkler seg av gårde og jeg er beskyttet av de hvitkledde, på en avdeling som denne uken i alle fall, bare har kvinner i tjeneste.

En morgen ringer mamma, mormoren min har blitt innlagt for lungebetennelse i nattens mulm og mørke, og mamma har hatt hele runden med legevakt, akutten, røntgen for andre gang denne uken. Mormor er 92 år, mamma og jeg gråter. Lungebetennelse for en 92-åring har ikke alltid en heldig utgang.

Jeg er 40, hun er 92

Jeg får lov av de hvitkledde å besøke henne, så vi går med museskritt opp til avdelingen hennes. Hun sover, men griper hånden min og holder den hardt i sin. Vi har like sykehusdrakter og veneflon. Jeg er 40 år, hun er 92 år. Men snart er jeg frisk.

Uken fortsetter med kavete drømmer og et hav av sprøytestikk. Jeg kjenner igjen sykepleierne om natten, og tenker i halvsøvne: Hvor mange netter har du vært her, trenger du ikke å hvile snart?

Jeg synes det er litt fint at det gjennom uken bare er kvinner som har pleid meg.

Endelig er dagen her, jeg skal hjem. Jeg kjenner meg heldig, jeg har tross alt bare hatt en lungebetennelse. For andre, inkludert mormor, er det lang mer alvorlige sykdommer som rammer. Lengre opphold og dårlige utsikter.

Jeg synes det er litt fint at det gjennom uken bare er kvinner som har pleid meg. Jeg er litt mer ydmyk, enda mer lettrørt og evig takknemlig for å bo i trygge Norge der vi får hjelp og omsorg når det trengs.

De er engler i hvitt, alle som jobber på 1d, lunge, og alle de andre på alle avdelinger og sykehus i dette landet.

Jeg takker hver og en av dere fra dypet av mitt hjerte. Dere gjør en uvurderlig jobb.

Men det finnes en annen engel også, den beste av dem alle: Du er omsorg, varme og stø som et fjell. Uten deg kan det være det samme! Takk, mamma.