«Min fremtid lå på restetorget» står det tagget i store blokkbokstaver på t-banestasjonen ved Universitetet i Oslo.

Vilde Sagstad Imeland er 26 år og kommer fra Greipstad. Hun bor i Oslo, hvor hun tar master i sosiologi, anmelder bøker og jobber som debattredaktør i NATT&DAG. I diskusjoner blir hun ofte enig med begge sider. Foto: Siv Dolmen

Da jeg begynte å studere sosiologi i 2010, irriterte jeg meg litt over den teksten. Jeg tolket den som en i overkant sukkersøt reklame for studieprogrammene ingen velger. Fag som teologi, religionshistorie og enkelte språkstudier har ofte ledige plasser, og fylles derfor naturlig nok opp av mindre motiverte studenter — de som kanskje slenger seg på studenttilværelsen i siste liten.

Er det virkelig bortkastet tid og bortkastede ressurser å oppholde seg litt ved en utdanningsinstitusjon?

Jeg var akkurat ikke ferdig med bachelorgraden min da jeg plutselig fant ut at jeg heller ville studere juss. Etter et år med nesa begravd i lovtekster begynte jeg å jobbe som journalist, og fant ut at det var mye gøyere enn å veie rettskilder opp mot hverandre. Jeg klappet igjen lovsamlingen og gikk all in for å lykkes i mediebransjen.

Lenge hadde jeg altså en nokså broket studietid, uten noen fullført grad bak meg. Av og til har jeg skammet meg litt over det, og følt en desto sterkere beundring for de av mine venner som bare kjørte på etter videregående. De som begynte rett på en utdanning, aldri så seg tilbake, fullførte på normert tid og skled inn i en relevant jobb høsten etter siste avlagte eksamen.

Fram til jeg kastet meg rundt, tok de siste nødvendige fagene og begynte på en mastergrad i fjor høst, var jeg på ingen måte alene i mitt frafall. Blant de studentene som begynte på høyere utdanning i 2001, sto hele 42 prosent uten en grad ti år senere, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Jeg er enig i at disse tallene ser litt kjipe ut. 42 prosent er ikke akkurat lite, og på regjeringens hjemmesider står det at frafallet har negative økonomiske konsekvenser fordi det innebærer bortkastet tid og bortkastede ressurser.

Men uansett hvor strengt og samfunnsøkonomisk perspektiv jeg anlegger når det kommer til dette frafallet, har jeg likevel problemer med å skjønne hvorfor det er et så stort problem. Er det virkelig bortkastet tid og bortkastede ressurser å oppholde seg litt ved en utdanningsinstitusjon? Er ikke spørsmålet hva de 42 prosentene endte opp med å gjøre i stedet? Og ikke minst hva de fikk ut av å studere litt?

Kan man ikke se på ufullførte utdannelser som man ser på folkehøyskoler? Som en opplevelse man unner unge folk.

Faktum er at jeg egentlig ikke kjenner så mange folk som gjennomførte studiene sine nøyaktig som planlagt. De aller fleste av mine venner, inkludert meg selv, har tatt lange omveier inn og ut av studier, fram og tilbake mellom forskjellige jobber. Mange står etter flere år ved universitetet uten noen fullført grad å vise til. Likevel har de fleste meningsfulle og interessante jobber. Og viktigere, jeg tror ikke de ville vært der de er i dag - ei heller like flinke til det de gjør - om det ikke var for disse ikke-fullførte studiene.

Mange unge aner ikke hva de vil gjøre etter videregående. Mens noen velger å jobbe, tar andre et år på folkehøgskole. På samme måte som folkehøyskolen blir en statsstøttet tenkepause kan også universiteter og høyskoler for tusener av unge være en måte å teste ut fremtiden på. Selv om mange slutter før de oppnår en formell grad, er det på ingen måte det samme som at Lånekassens penger ikke er vel anvendt.

Kan man ikke se på ufullførte utdannelser som man ser på folkehøyskoler? Som en opplevelse man unner unge folk. Hva så, om man vimser rundt på universitetet et år, eller bare ender opp med et halvferdig sykepleierstudium? Der man på folkehøyskolen deltar på organisert kveldskos eller lærer hvordan man syr en gammel kordfløyelsbukse om til et bærenett, kan man på universitetet lære å skrive velbegrunnede tekster, få noen nye perspektiver på verden, og kanskje ende opp med helt andre interesser enn man hadde i utgangspunktet.

Der man på folkehøyskolen lærer hvordan man syr en gammel kordfløyelsbukse om til et bærenett, kan man på universitetet få noen nye perspektiver på verden.

Etter at jeg begynte på universitetet igjen har jeg begynt å tenke at den teksten ved t-banen egentlig handler om at det er greit å ombestemme seg. Den dagen man har fått fast jobb og morgenmøtet begynner 8.30 sharp, er det vel ingenting som er bedre enn å tenke tilbake på det året man sov til 10.30 og var en dårlig student?