Rik...

Det er sånn jeg kjenner meg der jeg tripper nedover gaten med et nyinnkjøpt lammelår under armen. Raus. Fordi jeg vet at jeg egentlig kjøpte en kilo for mye og at denne middagen vil rekke til både gjester og unger og middag og lunsj og rester. Samlet. Varm. Fordi jeg for en gangs skyld skal være den mammaen som henter tidligst, og som har langkok på komfyren.

Comfortfood...

kaller engelsktalende det. Og jeg skulle ønske vi hadde et tilsvarende godt ord på norsk. Fårikål. Ertesuppe. Kveite. Fiskekaker. Rotgrønnsaker. Pinnekjøtt. Comfortfood er mat som metter mer enn magen. De fyller deg opp fra innsiden. Pirker borti en flik av barndom du hadde glemt. Som varmen fra mors varme hals eller farfars trygge fang.

Høst: Om høsten er det lam som står på menyen over det ganske land. Foto: KATINKA HUSTAD

Jeg har innboksen full av uleste mail og hybelkaniner i hjørnene. Jeg er motvillig valgt som FAU-representant i barnehagen og har møkkete regntøy på badet. Avtaleboken min er i ferd med å miste kontakten med all realisme. Men akkurat i dag spiller det ingen rolle. For alt blir visket ut i møtet med comfortfood. Og selve dronningen av all trygghetsskapende, lykkestrålende, livsbejaende mat er selvsagt — lam.

Det er ikke mye nordmenn er verdensmestre i når vi snakker om mat og vin. Men her våger jeg meg på å utrope en pallplassering. Norsk lam er i verdensklasse. Den fyldige smaken. Det møre kjøttet. Knokene som skal syde blant pepperkorn og laurbærblad. Stekeskorpe. Lår som skal stappes med hvitløk, rulles i urter, bades i rødvin og vidunderlige sauser. Og det aller beste? Ofte lager kjøttet seg nesten selv. Alt du trenger er tid, omsorg og en perfekt vin i glasset.

Hva trenger lam?

La oss begynne smaken. Den er kraftigere enn både kylling og svinekjøtt. I tillegg har lammekjøttet en god del fett.

— Det er i fettet smaken sitter, sier alltid min mor.

vin1.JPG

Hun er blant dem som synes marmorert kjøtt, der fettet sitter som fine, hvite striper i muskelen, er noe av det vakreste som finnes. All denne smaken. Alt fettet trenger en vin med pondus. De vinene som er milde, snille og motstandsløse blir slått i bakken av lam. Du trenger snerp. Friskhet. Kraft. Med andre ord — du trenger en annen vin enn den du smånipper til mens du ser på Skavlan.

Spisevin eller skravlevin?

Hvordan vet du hva som er hva? Ta en slurk og skyll vinen rundt i munnen noen ganger. Åpne munnen litt, og pust svakt ut. Kjenner du hvordan friskheten i vinen får spyttet til å velle frem langs tungeroten? Kjenner du at du liksom blir tørr i munnhulen? Vi leter ofte etter de finkornede tanninene. De som prikker deg lett under overleppen fremfor å tørke ut hele kjeften.

vin2.JPG

Ta en slurk til og skyll. Merk hvordan du kan kjenne innsiden av kinnene dine. Hvordan snerpen hjelper deg bli bevisst både tungen og ganen din. Ikke sant det kjennes nesten som om munnhulen din er blitt et lite hus, med gulv, vegger og tak? I det huset skal lammet få flytte inn. Sammen skal mat og drikke skal de gå inn i en høyere enhet. Av nytelse. Perfeksjon. Og en følelse av å være hjemme.

vin3.JPG